Takknemlig uke 42; 2023

 

Første uka etter høstferien - og jeg var litt bakpå fra start egentlig.

Men selv sånne uker kan vise seg å bli ok. 

3666: Når jeg blir spurt om råd

3667: Håp 🌱

3668: Naprapat - jeg blir litt bedre for hver gang

3669: Den nødvendige og gode samtalen

3670: Kollegaveiledning

3671: Godt samarbeid

3672: Frisør 😊

3673: Vennskap

3674: Favorittfilmen 

3675: Elever som slipper meg innenfor 💗

3676: Programmet for en kommende kursdag

3677: Skriving

3678: Planlegge julegavelaging

3679: Ei god bok 📙

3680: Når jeg endelig får klippet hunden 

Jeg er litt sliten for tida, og klarer ikke å få gjort alt jeg vil.

Da er det om å gjøre å sette pris på de små tingene man oppnår, 

og ikke forvente for mye av seg selv.

Ta en dag av gangen... 

Når elevene mine treffer meg med tekstene sine ...

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, hender det elevene skriver tekster som jeg ønsker å dele. Her kommer et dikt av en elev som nok er noe inspirert av modernismen. Synes han beskriver det moderne samfunnet på en måte som får leseren til å tenke litt etter ...

Det skjulte

Det skjulte jeg ser

Som mine venners familier aldri vil se

Det ser jeg, med kvalme i magen

Det skjulte jeg ser

Gråten mine venner gjemmer for sine mødre

Det ser jeg, med livløse øyne

Det skjulte jeg ser

De røde barberblad, deres fedre mangler

Det ser jeg, med dysterhet i hjerte

Det skjulte jeg ser

Arr langs armer og lår, deres søsken ikke vet 

Det ser jeg, med et tungt blikk

Det skjulte jeg ser

De fortape sjeler dette samfunnet har forlatt

Det ser jeg, med elendig medlidenhet

Det skjulte jeg ser

Det røde blodet, rennende ned deres håndledd

Det ser jeg, skjelvende i frykt.

Det skjulte jeg ser«

Hvor er mitt barn?!» blir publisert på facebook

Det ser jeg, med et stikk i hjertet

Det skjulte jeg ser«

Jeg orker ikke mer» min bestevenn har lagt ut

Det ser jeg, fortvilet og gråtende

Det skjulte jeg ser

Mens enda en kiste blir heiset ned

Det ser jeg, forlatt i det 21. århundrets samfunn

Det beste med jobben som norsklærer ...

... er ikke terping på litteraturhistorie eller språkhistorie. Det er ikke pirking på skrivefeil og kommafeil. Det er ikke all vurderingsjobben som må til for å kunne sette karakterer. 

Sånn rent bortsett fra det å møte så mange flotte elever, - som man jo for øvrig gjør i alle fag - så er det beste ved å være norsklærer muligheten til å få lese mange fine tekster som elevene leverer inn til meg. 

I løpet av de siste ukene, med korona-stengt skole, har jeg gitt elevene i oppgave å skrive kreative tekster. I eksamens-sammenheng tenker vi da ofte på kåseri eller essay, men siden det ikke blir skriftlig eksamen i år, ville jeg at de skulle skrive virkelig kreativt. Jeg ønsket meg tekster som vekker følelser og som leseren kan oppleve noe gjennom.

Det resulterte i en del fine tekster, - og jeg har fått lov til å dele noen av dem her på bloggen min. Jeg ønsker å gjøre det, fordi jeg synes tekstene fortjener å være mer enn "bare" en skoleinnlevering. 

Første tekst ut er inspirert av modernismen og Karin Boyes "Ja visst gör det ont".

Smerte
Smerte, jeg kjenner en smerte, den ... den brer seg gjennom meg. Den, tærer meg fra hverandre, den river meg i ... stykker, helt til det er ingenting ... igjen. Den er her, hver dag, hver time og hvert minutt, jeg slipper aldri unna. Den ... eier meg, den bestemmer over meg, den ... den ødelegger meg, helt til alt sammen er, borte. Det er som en smerte som bare ... sitter der, venter på det, perfekte tidspunktet ... det perfekte tidspunktet til å ødelegge, alt. 

Den trykker meg ned, den får frem den ... den klumpen i magen som jeg, prøver å komme meg unna ... men den, den nekter å ... slippe taket på meg. Dag inn og dag ut, som en djevel på skulderen min som ... som valgte å drepe den gode engelen, bare for å kunne ... eie meg alene, styre meg alene, gjøre det den selv vil ... helt alene. En smerte som er uunngåelig, som kommer når jeg ... minst forventer det, den styrer seg selv uavhengig av meg og, mine valg. 

Fra morgen til kveld er den der ... trigger på alle nervene mine, trigger på alle leddene mine ... og ikke mist, den trigger på sjelen min ... ingen vei fram, ingen vei tilbake, jeg er fanget, i en ... en evig loop, med smerte. En loop med smerte og nedtrykkelse ... som bare kommer, den kommer når den vil, om jeg sitter, eller om jeg står ... eller om jeg sover. Den dukker opp ut av det blå ... som en horisont der, himmelen går inn i havet ... umulig å skille de fra hverandre.

Enkelte dager når ... når smerten er for stor å bære, legger jeg meg ned i sengen eller sofaen ... jeg prøver å sove bort smertene, jeg prøver å koble ut, men det funker ikke ... tanken på å ende alt slår meg ... gang på gang, bedre enn å leve med dette. En smerte som er uutholdelig ... en smerte som ødelegger deg psykisk ... og fysisk, en djevel som får deg til å føle deg uønsket. 

Til ungdommen ...

     Til dere som møter
     krav
     og forventninger
     samme hvor dere snur
     dere.
     Til deg som møter
     deg
     selv i døra
     hver dag,
     og ikke helt vet om
     du
     tør se opp og møte
     blikket
     til den du møter
     Og speilbildet
     krever så mye
     Da er det bedre med
     filtre
     retusjerte overflater
     Det perfekte
     som er det
     eneste
     som betyr noe

     Du
     Ikke tenk på det
     engang
     Du
     trenger ikke et sånt
     filter
     for å bli
     perfekt
     Du er perfekt!

     Se på meg
     Se meg i
     øynene
     Se deg
     selv
     i øynene
     Se
     at du gir livet
     mitt
     mening
     Se
     at du skaper
     mening
     i ditt eget liv

     Bare pass på at
     du
     omgir deg med folk som
     ser deg
     som løfter deg
     oppmuntrer deg
     aksepterer deg
     elsker deg
     for at du er
     deg selv
     Vær deg selv,
     ungdom!
  
     Hilsen læreren din...

Takknemlig uke 40; 2019

De første dagene i oktober har vært fine 😊

3486: Ny lydbok i bilen

3487: Trening - uten å bli stiv og støl etterpå denne gangen

3488: Bli ferdig med arbeidsoppgaver som har dratt ut litt i tid

3489: Få skyss til flyplassen

3490: Nyttig kursing

3491: Felles skjebne, felles trøst

3492: En bedre middag

3493: Hotellfrokost

3494: Besøk av venner - lenge siden sist

3495: Siste arbeidsdag før ferien

3496: De nyttige samtalene

3497: Gå inn i ferien med å være ajour

3498: Imponerende dyktige ungdommer

3499: Hele familien samlet igjen

3500: En sang på et språk man ikke forstår, men som man likevel blir truffet av.

Da er jeg inne i høstferien min, og det skal bli godt å lade batteriene.

Bøker lest i 2019; #48

Bok #48 i 2019

ble

Klassen

av

Marte Spurkland

Forlagets omtale: Klassen - fortellinger fra et skoleår følger et knippe elever gjennom siste skoleår på videregående. Sju ungdommer mellom barndom og voksenliv, mellom påtatt trygghet og famlende forsøk, mange av dem mellom to kulturer, usikre ofte på både egen og andres forhold til sex og kjønn. 

Disse sju ungdommene er ikke generasjon prestasjon med ressurssterke curlingforeldre som koster problemene unna for dem. De kjemper for å bestå. For å bli til noe i livet. Når psyken svikter, når fest, gjeng og slåsskamp frister mer enn lekser, når kjærlighetslivet går i ball, når det tokulturelle livet blir umulig, når konfliktene hjemme blir uoverstigelige, når attenåringene syns de ikke passer inn noe sted – har de én person å gå til. Kontaktlærer Anette, som strekker seg langt utover det som kan forventes for å løse det uløselige, den sjeldne lærertypen som er veileder, vaktbikkje og bestevenn. I kjernen av hennes virke står målsettingen om å gjøre ungdommene til ”gagns mennesker”.

Denne boka kom jeg vel egentlig over ved en tilfeldighet, i Storytel-appen, men du verden, så godt det er å ha lest den. Den traff meg gang på gang på gang mens jeg leste den, fordi jeg kjente meg så utrolig godt igjen. De elevene jeg har fått lov til å møte gjennom de siste fire årene som lærer i videregående, er nokså forskjellige fra Anettes elever, men likevel så like. 18-åringers utfordringer er gjerne de samme, - om de er oppvokst i det tokulturelle, som ungdommene i boka, eller om de er oppvokst med et bein i primærnæringa, og et bein i den globale påvirkninga de møter i hverdagen. 

Ungdom er ungdom! Flott ungdom! Ungdom som byr på seg sjøl, som kan få meg tankefull, eller få meg til å le hjertelig. De forgyller dagene. Andre dager får de dagene til å kjennes tunge og vanskelige. Hvordan går veien videre nå? Men til tross for, og på grunn av, alle de gode og vanskelige dagene, får de meg rørt og takknemlig, når det er tid for dem å gå videre. 

Noe av det beste med denne boka, er at jeg oppdaget at det er flere lærere som meg, som Anette. Lærere som av og til tenker at vi nok strekker oss for langt, og gir elevene litt for mange sjanser. Lærere som får betalt når elevene kan avslutte skolegangen som "gangs mennesker". 💓

ANBEFALES! Kanskje spesielt for dem som ikke er så heldige å oppleve sånne ting i hverdagen.

Dette ble ebok nummer 11 i år, og den andre boka fra virkeligheten. 

Takknemlig uke 34; 2019

Første skoleuke i skoleåret 2019/2020 er over.

3396: Når man får tak i billetter til en konsert, fordi det ble satt opp ekstraforestilling
3397: Tannleger
3398: Kjøpe meg blomster
3399: Naprapat
3400: Når man får overraskende beskjed, som er positiv
3401: Når et møte går bedre enn forventet
3402: Avslapping etter jobb
3403: Tid til kontorarbeid, i arbeidstida
3404: Godt samarbeid
3405: Fredagsfølelsen
3406: Nye begynnelser
3407: Treffe kjente der man ikke hadde ventet det
3408: Høljeregn - det er noe fascinerende med det
3409: Besøk av gode venner
3410: Ny elev

Da er jeg klar som et egg for siste uke i august.

Takknemlig uke 38; 2018

Ukene flyr. Heldigvis med noen flotte høydepunkt.

3306: Starte mandagen og uka med kaffe og studier, hjemme
3307: Når huset er støvsugd 👌
3308: Fine samtaler
3309: Mors kleppsuppe
3310: Oppvarmet fårikål 🐑
3311: Lønn, og etterbetaling siden mai
3312: Lydbok i bilen på tur til og fra jobb
3313: Når man blir bedt bort på fiskemiddag 🐟
3314: Varmvannsbasseng
3315: Forfatterbesøk på biblioteket
3316: Ny bok
3317: Ferske reker
3318: Opera i Stjernekamp. Ole Børud imponerer og rører. 😮🎶
3319: Regnklær - fint å gå tur selv om det regner
3320: Kombucha 

Klar for ny uke!!

Digital vurdering

For dem som overhode ikke er interessert i undervisning (på videregående), eller vurderingsarbeid, vil kanskje ikke dette innlegget være det mest spennende. Men kanskje du er nysgjerrig på hva vi lærere egentlig driver med? Da kan du trygt lese videre. 😄

I norskklassen min på vg3 studieforberedende (påbygg, tre-på) jobber vi for tida med språkreformer og språkpolitikk på 1900-tallet i Norge. Dette er en del av norskfaget som omfatter språk, litteratur og kultur. Det aktuelle kompetansemålet for dette emnet er: «gjøre rede for norsk språkdebatt og språkpolitikk fra år 1900 til i dag». Målet er altså at elevene skal kjenne til hva som skjedde med språket vårt på 1900-tallet, og hvordan det har utviklet seg fram til i dag. 

I gjennomgangen av stoffet har jeg forelest i noe av fagstoffet ved bruk av prezi, i klassen. En av forelesningene har jeg laget som videoforelesning. (I skrivende stund har jeg bare laget video av den siste forelesningen, men jeg kommer også til å lage video av de to første forelesningene, som vil bli offentliggjort for elevene en av de nærmeste dagene.) I tillegg har elevene lest fagstoff og gjort repetisjonsoppgaver i sammenheng med lesingen. 

Neste skritt på veien er å la elevene lage relevante spørsmål til fagstoffet. De skal lage fire svaralternativer til hvert spørsmål. Tidligere år har elevene sendt meg spørsmål på mail. Denne gangen tenker jeg å opprette et Google-dokument, der de kan samskrive. Det vil føre til at de skriver ulike spørsmål og at ikke alle spør om det samme. Jeg kommer til å velge ut spørsmål og svar av en viss bredde, og muligens bearbeide noen av dem, som jeg bruker i en digital prøve på Fronter.

I prøven blir det sjekk av noen faktaopplysninger og viktige årstall, men i noen av spørsmålene vil jeg be dem trekke noen lengre linjer og gjøre rede for generell utvikling i perioden, og hva det har å si for språket vårt i dag. Prøven vil på mange måter bli en form for «Test deg selv», der elevene får sjekket hvor mye de har fått med seg av fagstoffet. Prøven vil i stor grad være selvrettende, men jeg ønsker også å lese gjennom de lengre tekstsvarene, før elevene får vurdering. Målet er at både elevene og jeg skal se om det trengs en dypere gjennomgang av emnet. 

Illustrasjonsfoto: Foreldreaksjonen mot samnorsk (1951)

Her vil jeg ikke gå i dybden på hvordan selve prøven ser ut i Fronter, siden de ulike LMS-ene (læringsplattformene) har ulike former for verktøy. Prøveverktøyet i Fronter, som vi bruker, er f. eks. ikke likt verktøyet som finnes i It’s learning. Deler av prøven vil være lagt opp som en flervalgstest, der elevene skal velge ett eller flere riktige svar til spørsmålet, mens de spørsmålene som handler om refleksjon og sammenhenger vil kreve lengre tekstsvar. Målet er at elevene skal få vist kunnskapen sin, på ulike nivå, og ikke å sette fast elevene ved å gjøre alle spørsmålene vanskeligst mulig. Variasjonen mellom flervalgsspørsmål og spørsmål der de må vise evne til refleksjon, vil skille elever med middels og høy måloppnåelse.

Jeg tror det er flere fordeler med dette opplegget, som vil gi pedagogiske gevinster. Elevene får presentert fagstoffet gjennom muntlige forelesninger i klasserommet, men også som videoforelesninger de kan se flere ganger. I tillegg skal de jobbe med stoffet individuelt (lesing og oppgaver), og i samarbeid med andre (Google Docs). Dette håper jeg vil føre til at alle elevene, uansett læringsstil, får mulighet til å tilegne seg stoffet på den måten som passer dem best. 

Videre er jeg klar over at det kan være noen utfordringer i forbindelse med gjennomføringen. Når jeg tidligere år har latt elevene lage spørsmål til fagstoff, er det ofte noen få spørsmål som går igjen hos de fleste elevene. Ved å bruke samskrivingsdokument, håper jeg at vi unngår det i større grad. Noen elever vil nok ha en tendens til å fokusere på faktakunnskap, som årstall, og «glemme» at fokuset skal være å se sammenhenger og reflektere over utvikling i språket. Det kan være tidkrevende å la dem lage spørsmål, som jeg må bearbeide i arbeidet med den digitale prøven, men jeg tror det er viktig for elevenes læring. For elevene (og meg) kan det kan også være vanskelig å formulere gode spørsmål, og svaralternativer. Det kan være en balansekunst å tilpasse spørsmål og svar til hverandre, slik at prøven blir seriøs og relevant nok. 

I norskfaget på påbygg til studieforberedende, synes jeg vanligvis at det ikke er veldig aktuelt med prøver. Vi bruker mer tid på skriftlige innleveringer, som analyser eller resonnerende tekster. I den muntlige delen av faget, jobber vi med framføringer, dramatiseringer og klassesamtaler. Språkpolitikk kan nok ses på som en del av muntlig norsk, men siden det handler om skriftspråket vårt, er det greit å teste det skriftlig og ikke bare ha muntlig vurdering. Etter prøven vil det derfor være interessant å se på resultatet i lys av videre arbeid med emnet, og det vil da kanskje være naturlig at det videre arbeidet er knyttet til muntlig aktivitet. Jeg kommer til å be elevene evaluere denne måten å arbeide på, og slik kan de også være med på å styre hva vi gjør videre. En aktuell løsning kan også være at elevene får ta prøven på nytt. Noen vil kanskje si at det er juks, eller å la elevene få fasiten, men målet skal være økt læring, og jo mer man arbeider med et emne, på ulike måter, jo større vil læringsutbytte forhåpentligvis være.

Hva opptar meg i forbindelse med læring?

Det var spørsmålet som ble stilt i arbeidskravet jeg jobber med i studiet IKT i læring. Det skal jeg forsøke å svare på nå, men det er ikke enkelt å si noe kort om det i et blogginnlegg. Et stort og omfattende område som læring, fortjener egentlig mer tid og plass, så kanskje blir det flere blogginnlegg av det.

Da jeg begynte på lærerutdanninga, hadde jeg et ønske om å bli en lærer som ser elevene og som kan tilrettelegge undervisninga til hver enkelt elev. Vi har alle ulike forutsetninger, evner og måter å lære på. Som mor til tre hadde jeg møtt på ulike sider av skolevesenet, på flere skoler, og jeg var kanskje ikke like imponert over alt vi møtte på. Likevel var de virkelig gode på noe av dette på den ene skolen. De så elevene, - ikke bare som elever, men som unike mennesker som måtte få vise det de var gode på. Dette har vært noe av det jeg har ønsket å ta med videre i min egen jobb som lærer. Jeg vet ikke om jeg har lyktes, men det er noe jeg fortsatt vil fokusere på og jobbe med.

Jeg er nå inne i mitt tredje år som norsklærer ved en naturbruksskole. Det betyr at jeg underviser elever som har valgt å fordype seg i yrkesfagene landbruk, hest og akvakultur. I tillegg underviser jeg på vg3 studieforberedende, der samme «type» elever velger å gå for å få studiekompetanse. Av de elevene som går ut vg2, går ca. halvparten ut i lære, noen velger å utdanne seg videre til agronomer, mens litt under halvparten velger å ta studieforberedende. Derfor kan vi si at om lag halvparten går ut i praktiske yrker, mens den andre halvparten etter hvert studerer videre på høyskole og universitet. Det at de har gått yrkesfag, gir dem et fortrinn i sine framtidige yrker som krever høyere utdanning. Det er en fordel å ha gått landbruk når man blir veterinær, eller akvakultur, om man ønsker å bli marinbiolog eller fiskehelsebiolog. 

Den praktiske tilnærminga vi har ved skolen, er også viktig for meg som norsklærer. De elevene jeg underviser på vg2 yrkesfag, må oppleve at norskfaget er relevant for deres framtidige jobb. Det samme gjelder for dem som går «påbygg»(, men dem må jeg nok skrive mer om en annen gang). Ikke alt vi går gjennom i norsk føles like relevant for alle elevene, og det må jeg forholde meg til. Derfor prøver jeg å bruke emner, artikler eller fagbegrep fra deres programfagområde i min undervisning.

Noen emner er mer takknemlige i så måte; som formelle tekster. Å skrive en søknad føles relevant for de fleste. Det er noe de trenger. Rapportskriving er også noe de kjenner til fra yrkespraksisen, i hvert fall akvaelevene. Elevene våre har flere praksisperioder, og vi har et samarbeid mellom programfaglærerne og meg som norsklærer (noen ganger er også engelsklæreren involvert, siden flere av elevene har utenlandspraksiser). Dette gjør at eleven kan levere én rapport som flere lærere vurderer. 
Vi lar også elevene velge om de vil levere en ordinær skriftlig rapport, eller om de ønsker å framføre rapporten muntlig, ved bruk av digitale presentasjoner, lage tegneserie eller filme det de gjør. Siden bruk av både GoPro-kamera og droner er blitt stadig mer vanlig, sammen med mobiltelefonen de har i lomma hele tida, er dette noe de kan benytte i rapporteringen. Det er vanskelig å få en bedre demonstrasjon av hvordan en oppgave utføres, enn å vise det på film. Elevene opplever dette som relevant, og det at jeg som norsklærer, sammen med programfaglæreren (om det er hest, landbruk eller akvakultur), viser interesse for det de har erfart, virker positivt. Det krever selvfølgelig at jeg har noe kunnskap om, eller i hvert fall setter meg inn i, de arbeidsoppgavene de utfører i praksis. Når de oppdager at jeg faktisk vet hva de holder på med, øker også motivasjonen for å lære noe i norsk. Norskfaget føles mer relevant og aktuelt.

Den valgfriheten de får i uttrykksform er viktig, synes jeg. Noen er mest komfortable med å levere noe skriftlig, mens andre uttrykker seg best muntlig. Mange av mine elever er dyktige praktikere, og det at de får mulighet til å demonstrere arbeidsoppgaver fysisk, er viktig for deres motivasjon og læring. Dette er tilpasset opplæring, tenker jeg. De får vise det de kan, på best mulig måte, ut fra det de mestrer best. Da lærer de ikke bare en arbeidsoppgave, men de lærer å uttrykke seg og kommunisere i norskfaget, samtidig som de opplever mestring. Det er viktig for meg.

Når de samtidig kan bruke tekniske hjelpemidler som de er interessert i, opplever de det som positivt. Vi må bruke IKT i opplæringa på en måte som føles relevant for elevene, og som har en direkte forbindelse med det de møter i praksisfeltet. Som lærer må jeg derfor være oppdatert på hvilke muligheter som ligger i disse hjelpemidlene, og hvordan de kan brukes rent pedagogisk.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til rapportene de skal levere/presentere etter vårens praksis i inn- og utland. 😄

Studier og blogging

Bloggen min får ikke alt for mye oppmerksomhet for tida. Jeg klarer stort sett å poste et innlegg i uka om hva jeg har hatt å være takknemlig for i det siste. Det er en måte å fokusere på det som er positivt. Ellers blir det ikke tid til så mye annet enn jobb, lesing og litt håndarbeid. Som norsklærer leser jeg jo mye, og jeg synes det er kjekt å skrive litt om de ulike bøkene jeg leser. Kanskje ikke fordi jeg har så mye interessant å dele med andre, men fordi det er fint å gå tilbake å se hva jeg tenkte, mente og syntes om de forskjellige bøkene. 

Dette skoleåret har jeg studert litt ved siden av jobb og familieliv. Det har riktignok gått litt sakte framover, det stoppet seg i gjennomføringa av et arbeidskrav før jul. Oppgaven var å lage et skjermopptak, og for å få til det var jeg avhengig av å ha tid til planlegging og filming. Hele oppgaven var egentlig veldig relevant for undervisninga, men det har likevel blitt utsatt. Helt til nå. 

Når alle de fire klassene mine jobber på egen hånd med ulike prosjekter, fikk jeg plutselig «ledig» tid. Vg3-elevene mine er midt i skriving av fordypningsoppgave, og ei gruppe av dem går for revy. De har tidspress på seg, og da går det en del timer til planlegging og øving, og jeg må sette undervisning om språkpolitikk i Norge litt til side. Det er likevel et emne som må gjennomføres, men for at de skal kunne fokusere på revyen mens de er på skolen, kom jeg på at det ville være bra med noen videoforelesninger om emnet. Som tenkt så gjort. 

Tidligere har jeg laget prezi-presentasjoner om emnet, og disse ligger på læringsplattformen vi bruker på skolen vår (Fronter). Etter å ha lastet ned nødvendig programvare for skjermopptak, fikk jeg ordnet meg en arbeidsdag hjemme, og så var det bare å kjøre opptak. 

Eller … jeg hadde forberedt meg godt, med manus og oversikt over når jeg skulle skifte skjermbilde i presentasjonen. Jeg har headset med mikrofon, for at lyden skulle bli best mulig, og jeg rigget meg til med vann i et glass og døra lukket. Likevel brukte jeg flere timer på å spille inn filmen(e) på til sammen ca. 20 minutt. Det ble noen opptak før jeg ble (sånn noenlunde) fornøyd, for å si det sånn … 
Og det er fortsatt en irriterende lyd i bakgrunnen som jeg ikke får bort. ☹ Må forske mer på det, ved neste mulighet. Nå er motivasjonen til å fullføre studiet i hvert fall til stede. 

Neste arbeidskrav er å skrive et blogginnlegg om noe som opptar meg innenfor læring, som også er relatert til IKT (studiet heter IKT i læring), så det får komme en av de nærmeste dagene. 

Takknemlig uke 33; 2017

Denne uka byr på de to siste feriedagene før oppstart av skoleåret.

Det blir greit å komme i gjenge igjen.

2721: Lovende telefonsamtale
2722: Oppstart av nettstudier i IKT 
2723: Mors kleppsuppe
2724: Skogtur like etter en regnskur 🌳🌲⛆⛅
2725: Kjøleskapgrøt
2726: Nye timeplaner
2727: "Bring on the learning revolution", med Sir Ken Robinson
2728: Møte kollegene igjen etter ferien
2729: Positiv første skoledag for Dattera
2730: Respons på noe jeg synes er viktig 👍
2731: Få en uventet oppmerksomhet
2732: Be med ungdommene ut på middag
2733: Frisørtime 💇
2734: Familiehelg
2735: Velkomstdag på jobb!

Klar for nye uke og nytt skoleår!

Nytt skoleår

I disse dager starter et nytt skoleår. Mange har allerede begynt og de siste starter nok over helga. På vår skole hadde vi planleggingdager sist uke, og elevene begynner i morgen. 
I år har jeg tenkt å studere litt ved siden av jobben; nettstudier om IKT i læring. Jeg har så vidt begynt, og har blant annet sett noen videoer med Sir Ken Robinson. Han er litt av en "guru" for mange innenfor pedagogikken, og jeg synes han har utrolig mye fornuftig å komme med. Han får tilhørerne til å tenke litt utenfor boksen, - og det liker jeg (jfr. innlegg om Ungdom i dag).

På en av videoene siterer han et dikt av W. B. Yeats, og det traff meg midt i hjertet. 
The Cloths of Heaven beskriver på mange måter kjærlighet, men også å gi seg selv til andre. Robinson vinkler det på en annen måte. Som lærer opplever jeg at elevene sprer drømmene sine ut foran føttene mine, og da må jeg trå varsomt ...

Had I the heaven's embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths 
Of night and light and the half-light;
I would spread the cloths under your feet:
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.

Jeg håper jeg klarer å trå varsomt nok...

Ungdom i dag

Nå er jeg bare nødt til å skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til å ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om måten vedkommende har oppført seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken å gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsøker å ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med. 

Men nå er det sånn at jeg føler at jeg har noe med det, når jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet dårlig. Da blir ikke spørsmålet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prøver jeg å dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til å dele det på sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan nå den personen det gjelder. Eller de personene som måtte føle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vårt syn på våre medmennesker, og hvordan vi møter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av å hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin på alvor. 

Selv er jeg mor til tre nokså voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lærer jeg i videregående skole. På fritida bruker jeg også noen timer i uka på ungdom. Det gjør at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg får lov til å ta del i noen av de utfordringene de møter i sine liv. For noen går alt på skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis. 

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten dem. Og da føler jeg at jeg skylder dem å gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er så mange ting jeg skulle ønske ble satt fokus på i dagens samfunn, når det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt større enn det har vært på lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da må man ha noen valgløfter, for å trekke velgere. 

For eksempel sies det at fraværsgrensa har vært en suksess, og at ungdom aldri har lært så bra som nå. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fraværsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser på å løse dette. I tillegg sies det at vi må gjøre mer for å hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som går på trygd eller annen stønad SKAL jobbe for pengene.

Når det gjelder «drop out» i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter å dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det være løst. Noen av mine elever sa til meg i vår, at jeg var den eneste fellesfaglæreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er sånn, men jeg tror at det er viktig å ta dem på alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde være eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjør en person «flink», men hvordan denne bruker det. 

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at når det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal være en kunnskapsnasjon, og da må flere ta høyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjør det …
I vår overhørte jeg noen som var så bekymret for at søkertallene på studiespesialisering hadde gått ned, og at følgene da ville bli at vi kom til å utdanne for få akademikere framover. Da måtte jeg si at det gjøres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vært vanlig. Jeg jobber på en yrkesskole, og hos oss går kanskje halvparten av elevene på vg2 ut i lære, mens resten fortsetter på studieforberedende, «tre på», eller påbygg (kjært barn, har mange navn). På denne måten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de ønsker å ta ei høyere utdanning innenfor. For vår skole er det for eksempel snakk om veterinærer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til høyere utdanning, gjør dem veldig ettertraktet på arbeidsmarkedet senere. 

Nå var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til å sette meg ned å skrive, men det er ting jeg har tenkt en del på, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over på essensen: at vi er forskjellige og gode på ulike ting. 

Ungdom er ikke så veldig annerledes enn oss voksne. De ønsker seg gode liv. De ønsker å få gjøre ting som gir mening. De ønsker å bruke evner og interesser på en fornuftig måte. De ønsker å finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hørt og sett. 
Så møter vi dem med ensretting. Vi møter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjør det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille på skolen, fra de er 5 år, og gjør som de får beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er særlig ønskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfører at de er flinke til å holde presentasjoner og at de blir fortrolige med å snakke foran andre mennesker. De skal være flinke i idrett og spille blokkfløyte i musikktimene, og så bør de score høyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i løpet av ungdomsskolen må du ha funnet ut hva du skal bli når du blir stor, slik at du kan fullføre videregående skole på normert tid. Pauseår eller omvalg er nemlig ikke bra – da blir du en del av «drop-out»-statistikken før du vet ordet av det.


Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lærere som ser deg for den du er, kan det gå ganske bra. Faktisk. Men det gjør ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med på å bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal håndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare når han får se det konkret i modeller, eller alle de som går rundt og ikke er helt sikre på hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber når han får ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli søppelkjører eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere å gå studiespes. og bli lege, enn å gå landbruk og agronom før man blir veterinær. Det finnes voksne som vil spise dyr middag på restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til å bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok – selv om det er det de gjør best i hele verden.

Jeg kjenner både voksne og unge som vet hva de er best på, hva de trives med å gjøre, men ikke helt våger å leve ut drømmen, fordi det bryter med «idealet». Jeg kjenner voksne og unge som har fått eller får inntrykk av at de egentlig burde vært annerledes, at de ikke holder mål. Jeg kjenner voksne og unge som alltid får høre at de bør være mer frampå, eller holde litt igjen, som bør snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv så godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er så gode på og som tar valg i forhold til det. 

Og så kjenner jeg unge som i møte med voksne, for å få hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg å jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv så godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av å skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som også vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og løfte. Noe som kan føles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir møtt med spørsmål om de har fått hjelp til å takle det sosiale, i stedet for spørsmål om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et møte med en sånn voksen går hjem og kjenner seg mislykket, og føler at de burde vært annerledes. Jeg kjenner unge som føler seg tråkket på fordi de ikke passer inn i A4-formen. 

Er det virkelig sånn det skal være? Er det sånn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, både voksne og unge, skal møte dem?

Denne gangen har jeg lånt bilder på google.

Stiklastadir

Denne uka har jeg fått være med klassen "min" på fagtur. Vi skulle egentlig reise til Island, men på grunn av økonomi  ble det en kortere tur. Jeg tror det ble minst like bra. 
Vg3 studieforberedene reiste til Island i fjor, og det var en fin tur, men det ble "tettere" i år, og vi opplevde mer i fellesskap, i tillegg til at vi hadde et par trivelige kvelder med mye latter. 

Vi holdt oss (stort sett) i Nord-Trøndelag, i samme fylke som skolen vår ligger, men vi rakk over mye i løpet av de tre dagene turen varte. Samesenteret på Snåsa, Falstadsenteret på Ekne og Rypetoppen klatrepark i Merkåker ble besøkt. Vi hadde også noen bedriftsbesøk som passet inn med det fokuset de har på naturforvaltning dette skoleåret; kornmølle og kraftfôrproduksjon, jakt på kortnebbgås og forvaltning og interessekonflikter i kystsonen. Etter besøket på Rypetoppen (på torsdag) fortsatte vi inn i Sverige og rakk litt grensehandel, før vi kjørte inn i Norge over Sandvika og avsluttet dagen på Stiklestad.

Der fikk vi delta på viking-gilde i langhuset på Stiklastadir., med flott historisk formidling til elggryta vi fikk servert. Etterpå var det bare å krype til køys, også det i langhuset. Det var en opplevelse i seg selv.

Om du har muligheten vil jeg virkelig anbefale en tur innom på Stiklastadir, og oppleve noe av det de har å by på der.

Innlegget er IKKE sponset - jeg synes bare de fortjener omtalen. 😊

Takknemlig uke 16; 2017

Uka som starta med 2. påskedag og fri, ble hektisk.

2601: Våkne i egen seng! Selv om det ble en lang kjøretur i går, er det godt å slippe og sitte i bilen i dag. 
2602: Lese ferdig en trilogi som har tatt litt tid 
2603: SOL! 🌞
2604: Klassetur med den fineste gjengen
2605: Bil med masse plass til bagasje
2606: Humor, - midt i galskapen
2607: Treffe "gamle" kollegaer
2608: Latter 😂
2609: Tid til ettertanke
2610: Varmestue
2611: Svenskehandel
2612: Gilde og overnatting i langhus,på vikingers vis 👍
2613: Fellesskap og gode samtaler, - som gir innsikt
2614: Kombucha på trøndersk vis
2615: Komme hjem!! 

Forhåpentligvis byr neste uke på hverdag...

Spleise tau

I dag var det første arbeidsdag etter jul, og for at elevene skal få en fridag ekstra, starta vi lærerne med planleggingsdag. Det er mye som kan foregå på en sånn dag, og kursing er ofte vanlig. Det hadde vi også. Blant annet om vurdering og bruk av presentasjonsverktøy.

Men etter lunsj var vi på besøk på akva-avdelingen på skolen.

(Jeg jobber på en naturbruksskole, der ei av linjene er akvakultur.)

Der fikk vi vite litt mer om undervisninga de driver, samtidig om vi fikk sett på fasilitetene. For meg som fellesfaglærer (norsk - om noen skulle være i tvil), er sånne besøk gull verdt! Da får jeg et mye bedre innblikk i hva elevene mine driver med i yrkesfagene, og det gjør at jeg bedre kan gjøre norskundervisninga relevant. 

Til slutt fikk vi prøvd oss på noe av det vg1-elevene skal lære; 

se på vannkvalitet, knyte knuter og spleise tau.

Jeg ble ganske fornøyd med resultatet av tauspleisinga.

Jeg har jo tross alt aldri prøvd det før. 😄

Nå lurer jeg bare på hva jeg kan lage med spleising av tau.

Jeg må jo øve mer... 

Takknemlig uke 34

Nok ei uke er over, og den har vært travel, men fin!

2111: Et smil og "God Morgen" 
2112: Arbeidsomme og engasjerte elever
2113: Bytur med Mannen
2114: Ny kjole
2115: Fellesskap
2116: Uventet melding fra noen man ikke har snakket med på lenge
2117: Høstens første sangøvelse
2118: Latter
2119: Middaghvil
2120: Høstens første ungdomsklubb
2121: Lydhør ungdom
2122: Når elevene presenterer sin egen dialekt og er stolt av den
2123: Fredag og helg - etter ei travel uke er det godt
2124: Myslørdag
2125: Søndagsmiddag hos mamma og pappa

Klar for overgangen august/september...

Sommerbetraktninger om svømmeopplæring og andre ting ...

Bloggen min har vært rimelig sovende ganske lenge, og det kommer ikke av at jeg har sovet. Det har vel vært heller stikk motsatt. Det er alltid så mye å foreta seg, og jeg er kanskje ikke flink nok til å prioritere. Ellers så er det at jeg prioriterer annerledes enn jeg har gjort før. Noe av årsaken er selvfølgelig at jeg har hatt full jobb siden august i fjor, og da MÅ man gjøre helt andre ting enn å blogge. 

Likevel har jeg holdt liv i bloggen med å legge ut litt om bøkene jeg leser i hvert fall. Det er også en prioritering - å lese bøker. Jeg MÅ jo ikke ha som mål å lese 1-2 bøker i uka. Som norsklærer synes jeg det er viktig å lese, mye forskjellig også, slik at jeg kan anbefale noe for elevene mine - men kanskje lesemålene mine blir redusert til neste år. Fordi jeg også ønsker å bruke tid på andre ting.

Jeg tenker av og til at jeg burde bruke bloggen til å dele noen flere tanker med andre, om det jeg er opptatt av. Jeg forsøker å lese nyheter og holde meg oppdatert på hva som foregår i samfunnet, og noen ganger får jeg lyst til å delta i debatten. Noen ganger får jeg lyst til å skrive om hva jeg synes om en del ting - spesielt når jeg synes debatten tar av og blir usaklig. Eller når den går ut over noen, eller fremmer urettferdighet.

For noen år siden hadde jeg ett nyttårsløfte: å bli mer raus overfor mennesker rundt meg. 

Det er noe jeg fremdeles forsøker å leve etter. Men jeg innrømmer det gjerne; av og til holder det hardt. Av og til kommer både fremmede og bekjente med uttalelser som jeg får bakoversveis av, og da kjenner jeg at det er vanskelig å være raus og tolerant overfor dem. Helst fordi de ikke er særlig rause i sine uttalelser om andre ...

De siste ukene har det vært mye skriverier om svømmeopplæring og muslimer; blant alt det andre som handler om flyktninger og muslimer og all elendigheten det flerkulturelle samfunnet fører med seg.

Diskusjonen flyter rimelig heftig, og argumentene er mange. Hvordan kan disse muslimene komme hit og forvente at det norske samfunnet skal endre seg etter deres meninger og kultur? Det ropes høyt om diskriminering av muslimske kvinner (og ja - noen av dem får virkelig ikke leve slik de selv ønsker), og man krever at de må innrette seg etter det som er vanlig her. Og det er greit. På mange måter. Men i akkurat i denne saken, tror jeg kanskje vi bør se nærmere på "kravet" deres.

Det snakkes om kjønnsdeling i svømmeundervisningen, og at det er et stort problem å skulle legge til rette for det i den norske skolen. Jeg skjønner ikke problemet, jeg. 
Som lærer har jeg lest gjennom læreplan og forskrifter, opplæringslov og andre offentlige dokumenter. Jeg har også satt meg inn i fritaksregelen, siden jeg også har studert (K)RLE. Fritaksregelen handler om fritak fra deler av opplæringen som f.eks. strider mot religiøs overbevisning - skolen skal da tilby alternativ undervisning. I Opplæringsloven står det om tilpasset undervisning, og der står det blant annet at tilpasset opplæring er de tiltakene som skolen setter inn for å sikre at alle elevene får best mulig utbytte av den ordinære opplæringen. Det kan være tiltak knyttet til organisering av opplæringen, pedagogiske metoder og arbeid med læringsmiljø m.m. 

Det hele handler, slik jeg ser det, om å tilrettelegge undervisning på en slik måte at alle elevene får best mulig utbytte av den, mens den samtidig ivaretar enkeltelevers behov for tilrettelegging i forhold til personlig og religiøs overbevisning.
Og det er her jeg synes det blir feil å bare peke på muslimers overbevisning og tro. Det finnes mange etnisk norske nordmenn (hva nå det enn måte være) som er elever i norsk skole, som også gjerne skulle ha hatt mulighet til å delta i kjønnsdelt svømmeundervisning. Det er bare det at de ikke har noe "å skylde på". 

I dagens samfunn skal alle være så "ublyge" og sosialiserte, at det å skulle bade sammen med elever av det andre kjønn ikke skal være et problem. Men det er et problem for mange. I dagens samfunn er det også et enormt press på barn og unge når det gjelder kropp og seksualitet (i tillegg til mye annet). Det finnes barn og unge som ikke er tilfreds med kroppen sin, eller som ikke ønsker å vise seg fram for andre. Det finnes barn og unge som gjerne vil lære å svømme, men som unngår svømmeundervisningen fordi de blir eksponert for noe de ikke helt vet hvordan de skal takle. 

Som voksne kan vi sikkert si at "de må heve seg over det", eller "ta seg sammen" eller noe i den retning. Men jeg er ikke så sikker på at det er riktig. Da tramper vi på et ungt menneskes behov for å sette grenser for sin egen kropp. Vi invaderer på en måte deres integritet. Og det synes jeg ikke er riktig. 

Er frigjøringen vi har sett i Vesten bare til det gode? Kanskje vi faktisk kan lære noe av andres holdning til det som har med kropp og grenser for hva man ønsker å dele med andre å gjøre? 
Jeg sier ikke at vi skal gjemme oss bort, eller gjemme jentene våre, eller kle oss i burka alle sammen (fortrinnsvis jenter/kvinner da ...). Jeg sier bare at kanskje kjønnsdelt svømmeundervisning (i ungdomsskolen) ikke er verdens undergang for noen... 
Ved veldig mange skoler, må man uansett dele elevgruppa ved svømmeundervisning. Hva er da problemet med å dele gruppa i gutter/jenter? Hva vil komme til å skje? Kan en av konsekvensene være at flere jenter kommer til å delta i svømmeundervisningen? I stedet for å skulke eller skylde på mensen hver gang. 

Kan det være at denne skolen har funnet ei god løsning på problemet?