Hva opptar meg i forbindelse med læring?

Det var spørsmålet som ble stilt i arbeidskravet jeg jobber med i studiet IKT i læring. Det skal jeg forsøke å svare på nå, men det er ikke enkelt å si noe kort om det i et blogginnlegg. Et stort og omfattende område som læring, fortjener egentlig mer tid og plass, så kanskje blir det flere blogginnlegg av det.

Da jeg begynte på lærerutdanninga, hadde jeg et ønske om å bli en lærer som ser elevene og som kan tilrettelegge undervisninga til hver enkelt elev. Vi har alle ulike forutsetninger, evner og måter å lære på. Som mor til tre hadde jeg møtt på ulike sider av skolevesenet, på flere skoler, og jeg var kanskje ikke like imponert over alt vi møtte på. Likevel var de virkelig gode på noe av dette på den ene skolen. De så elevene, - ikke bare som elever, men som unike mennesker som måtte få vise det de var gode på. Dette har vært noe av det jeg har ønsket å ta med videre i min egen jobb som lærer. Jeg vet ikke om jeg har lyktes, men det er noe jeg fortsatt vil fokusere på og jobbe med.

Jeg er nå inne i mitt tredje år som norsklærer ved en naturbruksskole. Det betyr at jeg underviser elever som har valgt å fordype seg i yrkesfagene landbruk, hest og akvakultur. I tillegg underviser jeg på vg3 studieforberedende, der samme «type» elever velger å gå for å få studiekompetanse. Av de elevene som går ut vg2, går ca. halvparten ut i lære, noen velger å utdanne seg videre til agronomer, mens litt under halvparten velger å ta studieforberedende. Derfor kan vi si at om lag halvparten går ut i praktiske yrker, mens den andre halvparten etter hvert studerer videre på høyskole og universitet. Det at de har gått yrkesfag, gir dem et fortrinn i sine framtidige yrker som krever høyere utdanning. Det er en fordel å ha gått landbruk når man blir veterinær, eller akvakultur, om man ønsker å bli marinbiolog eller fiskehelsebiolog. 

Den praktiske tilnærminga vi har ved skolen, er også viktig for meg som norsklærer. De elevene jeg underviser på vg2 yrkesfag, må oppleve at norskfaget er relevant for deres framtidige jobb. Det samme gjelder for dem som går «påbygg»(, men dem må jeg nok skrive mer om en annen gang). Ikke alt vi går gjennom i norsk føles like relevant for alle elevene, og det må jeg forholde meg til. Derfor prøver jeg å bruke emner, artikler eller fagbegrep fra deres programfagområde i min undervisning.

Noen emner er mer takknemlige i så måte; som formelle tekster. Å skrive en søknad føles relevant for de fleste. Det er noe de trenger. Rapportskriving er også noe de kjenner til fra yrkespraksisen, i hvert fall akvaelevene. Elevene våre har flere praksisperioder, og vi har et samarbeid mellom programfaglærerne og meg som norsklærer (noen ganger er også engelsklæreren involvert, siden flere av elevene har utenlandspraksiser). Dette gjør at eleven kan levere én rapport som flere lærere vurderer. 
Vi lar også elevene velge om de vil levere en ordinær skriftlig rapport, eller om de ønsker å framføre rapporten muntlig, ved bruk av digitale presentasjoner, lage tegneserie eller filme det de gjør. Siden bruk av både GoPro-kamera og droner er blitt stadig mer vanlig, sammen med mobiltelefonen de har i lomma hele tida, er dette noe de kan benytte i rapporteringen. Det er vanskelig å få en bedre demonstrasjon av hvordan en oppgave utføres, enn å vise det på film. Elevene opplever dette som relevant, og det at jeg som norsklærer, sammen med programfaglæreren (om det er hest, landbruk eller akvakultur), viser interesse for det de har erfart, virker positivt. Det krever selvfølgelig at jeg har noe kunnskap om, eller i hvert fall setter meg inn i, de arbeidsoppgavene de utfører i praksis. Når de oppdager at jeg faktisk vet hva de holder på med, øker også motivasjonen for å lære noe i norsk. Norskfaget føles mer relevant og aktuelt.

Den valgfriheten de får i uttrykksform er viktig, synes jeg. Noen er mest komfortable med å levere noe skriftlig, mens andre uttrykker seg best muntlig. Mange av mine elever er dyktige praktikere, og det at de får mulighet til å demonstrere arbeidsoppgaver fysisk, er viktig for deres motivasjon og læring. Dette er tilpasset opplæring, tenker jeg. De får vise det de kan, på best mulig måte, ut fra det de mestrer best. Da lærer de ikke bare en arbeidsoppgave, men de lærer å uttrykke seg og kommunisere i norskfaget, samtidig som de opplever mestring. Det er viktig for meg.

Når de samtidig kan bruke tekniske hjelpemidler som de er interessert i, opplever de det som positivt. Vi må bruke IKT i opplæringa på en måte som føles relevant for elevene, og som har en direkte forbindelse med det de møter i praksisfeltet. Som lærer må jeg derfor være oppdatert på hvilke muligheter som ligger i disse hjelpemidlene, og hvordan de kan brukes rent pedagogisk.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til rapportene de skal levere/presentere etter vårens praksis i inn- og utland. 😄

Ungdom i dag

Nå er jeg bare nødt til å skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til å ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om måten vedkommende har oppført seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken å gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsøker å ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med. 

Men nå er det sånn at jeg føler at jeg har noe med det, når jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet dårlig. Da blir ikke spørsmålet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prøver jeg å dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til å dele det på sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan nå den personen det gjelder. Eller de personene som måtte føle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vårt syn på våre medmennesker, og hvordan vi møter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av å hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin på alvor. 

Selv er jeg mor til tre nokså voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lærer jeg i videregående skole. På fritida bruker jeg også noen timer i uka på ungdom. Det gjør at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg får lov til å ta del i noen av de utfordringene de møter i sine liv. For noen går alt på skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis. 

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten dem. Og da føler jeg at jeg skylder dem å gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er så mange ting jeg skulle ønske ble satt fokus på i dagens samfunn, når det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt større enn det har vært på lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da må man ha noen valgløfter, for å trekke velgere. 

For eksempel sies det at fraværsgrensa har vært en suksess, og at ungdom aldri har lært så bra som nå. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fraværsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser på å løse dette. I tillegg sies det at vi må gjøre mer for å hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som går på trygd eller annen stønad SKAL jobbe for pengene.

Når det gjelder «drop out» i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter å dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det være løst. Noen av mine elever sa til meg i vår, at jeg var den eneste fellesfaglæreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er sånn, men jeg tror at det er viktig å ta dem på alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde være eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjør en person «flink», men hvordan denne bruker det. 

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at når det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal være en kunnskapsnasjon, og da må flere ta høyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjør det …
I vår overhørte jeg noen som var så bekymret for at søkertallene på studiespesialisering hadde gått ned, og at følgene da ville bli at vi kom til å utdanne for få akademikere framover. Da måtte jeg si at det gjøres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vært vanlig. Jeg jobber på en yrkesskole, og hos oss går kanskje halvparten av elevene på vg2 ut i lære, mens resten fortsetter på studieforberedende, «tre på», eller påbygg (kjært barn, har mange navn). På denne måten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de ønsker å ta ei høyere utdanning innenfor. For vår skole er det for eksempel snakk om veterinærer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til høyere utdanning, gjør dem veldig ettertraktet på arbeidsmarkedet senere. 

Nå var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til å sette meg ned å skrive, men det er ting jeg har tenkt en del på, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over på essensen: at vi er forskjellige og gode på ulike ting. 

Ungdom er ikke så veldig annerledes enn oss voksne. De ønsker seg gode liv. De ønsker å få gjøre ting som gir mening. De ønsker å bruke evner og interesser på en fornuftig måte. De ønsker å finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hørt og sett. 
Så møter vi dem med ensretting. Vi møter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjør det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille på skolen, fra de er 5 år, og gjør som de får beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er særlig ønskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfører at de er flinke til å holde presentasjoner og at de blir fortrolige med å snakke foran andre mennesker. De skal være flinke i idrett og spille blokkfløyte i musikktimene, og så bør de score høyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i løpet av ungdomsskolen må du ha funnet ut hva du skal bli når du blir stor, slik at du kan fullføre videregående skole på normert tid. Pauseår eller omvalg er nemlig ikke bra – da blir du en del av «drop-out»-statistikken før du vet ordet av det.


Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lærere som ser deg for den du er, kan det gå ganske bra. Faktisk. Men det gjør ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med på å bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal håndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare når han får se det konkret i modeller, eller alle de som går rundt og ikke er helt sikre på hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber når han får ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli søppelkjører eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere å gå studiespes. og bli lege, enn å gå landbruk og agronom før man blir veterinær. Det finnes voksne som vil spise dyr middag på restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til å bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok – selv om det er det de gjør best i hele verden.

Jeg kjenner både voksne og unge som vet hva de er best på, hva de trives med å gjøre, men ikke helt våger å leve ut drømmen, fordi det bryter med «idealet». Jeg kjenner voksne og unge som har fått eller får inntrykk av at de egentlig burde vært annerledes, at de ikke holder mål. Jeg kjenner voksne og unge som alltid får høre at de bør være mer frampå, eller holde litt igjen, som bør snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv så godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er så gode på og som tar valg i forhold til det. 

Og så kjenner jeg unge som i møte med voksne, for å få hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg å jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv så godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av å skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som også vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og løfte. Noe som kan føles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir møtt med spørsmål om de har fått hjelp til å takle det sosiale, i stedet for spørsmål om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et møte med en sånn voksen går hjem og kjenner seg mislykket, og føler at de burde vært annerledes. Jeg kjenner unge som føler seg tråkket på fordi de ikke passer inn i A4-formen. 

Er det virkelig sånn det skal være? Er det sånn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, både voksne og unge, skal møte dem?

Denne gangen har jeg lånt bilder på google.