Tysklandsferie; besøk som setter spor

Fra Neubrandenburg til Wandlitz, der vi hadde bestilt neste overnatting, er det bare knappe 12 mil - litt etter hvilken vei man kjører. Vi valgte å kjøre litt utenfor Autobahn, for vi ville jo se oss om. 😄 Det fikk vi ... Vi havnet skikkelig på landsbygda, på smale veier med dårlig asfalt. Fartsgrensa var visst 100 likevel, men vi kjørte ikke så fort. 

Planen var å kjøre innom Oranienburg og Sachsenhausen på turen. Jeg var der i mars, da jeg var på fagtur sammen med vg3-klassen min, men Mannen hadde ikke vært der før. Sachsenhausen ligger ca. 15 km fra Wandlitz, og vi hadde god tid, så da passet det godt med en stopp der. 

Været var nydelig, med rundt 25 varmegrader og sol; en skarp kontrast til været i mars. Da var det rundt 5 minus og iskald vind. 

Ved inngangen til minnesmerket og museet. Dette bildet ble tatt i mars. Siden jeg tok mange bilder da, tok jeg ikke med kameraet inn denne gangen. 

Ved hovedinngangen til leiren. Også dette bildet ble tatt i mars. På porten står det "Arbeit macht frei" ... 

Mange tenker på de nazistiske leirene som utrydningsleirer, der det satt flest jøder. Sachsenhausen var en arbeidsleir, der man altså brukte "slagordet" om at arbeidet skulle frigjøre ... Sachsenhausen var også hovedkvarteret til SS, der de utdannet SS-soldater. I leiren satt det flest politiske fanger og andre «asosiale», det vil si romani, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Du kan lese mer om Sachsenhausen her. 

Det var sterkt å være der i mars, men sannelig var det tøft å være der i juli også. Det var ca. 30 grader i forskjell i temperatur, men sommervarmen gjorde ikke besøket noe lettere. I vår tenkte jeg på hvordan det måtte være å oppholde seg der i gjennomtrengende kulde. Nå tenkte jeg på den uutholdelige varmen de måtte kjenne på om sommeren, mens de arbeidet og sleit. 

I vår snakket guiden om hvor viktig det er at man faktisk har vært der og sett og lært. Vi har ikke lov til å glemme! Det mest skremmende er at det mye av tankegodset lever videre ... av mennesker som fornekter at det har skjedd. 

Dette var ikke akkurat et lystig ferieminne, men jeg er likevel glad for at jeg har vært der ...

Bøker lest i 2018; februar

I februar fullførte jeg bare to bøker. 

Det er lite, men jeg har flere på gang i mars ... 

Bok #4; Mitt liv med humler av Dave Goulson
Fra bokas bakside: Som barn var biolog Dave Goulson nesten besatt av alle former for natur- og dyreliv. Han samlet på alle typer insekter, men det var humlene som fascinerte ham aller mest. I Mitt liv med humler forteller Goulson om sine eventyr og oppdagelser i sitt liv som forsker og ekspert på nettopp humler, på en måte som er så full av humor og smittende vitebegjær at man ikke kan gjøre annet enn å la seg rive med. 
Fra barndommens oftest mislykkede eksperimenter til den voksne forskerens banebrytende oppdagelser om humlene, deres gåtefulle liv og ikke minst deres mystiske forsvinning, fører Goulson oss ut i naturen, naturhistorien og vitenskapen. På underholdende og uanstrengt vis belyser han ukjente og uante sammenhenger i insektenes og plantenes globale mikrokosmos, som er like fantastisk som det er skjørt.
Mitt liv med humler er en underholdende og grenseløs kjærlighetserklæring til en liten, men betydningsfull skapning. Med sterkt engasjement og varme forteller Goulson alt som er verdt å vite om humler - og litt til. 

Jeg fikk låne boka av en kollega: "Denne skulle du sikkert ha lest!" Ja, jeg tok den med hjem, men så ble den liggende til nå på nyåret. Da jeg virkelig leste baksideteksten, ble jeg først bittelitt skeptisk. For dette er jo faktisk ei fagbok om humler. Likevel tenkte jeg at jeg fikk gi den en sjanse. Det var i hvert fall en avveksling fra de andre bøkene jeg leste like før. (Jeg trenger variasjon.) Da jeg begynte å lese forsvant skepsisen. Boka er rett og slett meget godt skrevet, med masse humor. Samtidig går Goulon inn i det vitenskapelige og naturhistoriske, uten at det er verken tørt eller kjedelig. Og jeg - jeg ser en skaper bak alt. Alt passer jo så perfekt sammen! Alle er vi avhengige av at alt i naturen fungerer. Og den lille humla (noen vil si at den er stor), er utrolig viktig! Til sommeren skal jeg følge med på humlene i hagen og plante humlevennlige blomster. ANBEFALES!!


Bok #5; Ingen vil savne deg av Michelle Gagnon
Forlaget omtale: Seksten år gamle Noa har vært et offer for systemet helt siden foreldrene hennes døde. Nå lever hun på siden av samfunnet og stoler ikke på noen, mens hun bruker sine hackerkunnskaper til å holde seg i sikkerhet, anonym og alene. Men da Noa våkner opp på et bord i en tom lagerbygning med intravenøst drypp i armen, uten å huske hvordan hun havnet der, begynner hun å ønske at hun hadde hatt noen til å hjelpe seg.
Så dukker Peter Gregory opp. Peter er i slutten av tenårene. Han har rike foreldre og er leder for en hackerallianse, og han trenger folk med Noas kunnskaper på laget. Spesielt etter at et lyssky selskap som kalles AMRF begynner å true ham på livet for alvor.
Men det Noa og Peter ikke innser, er at Noa sitter med nøkkelen til en grusom hemmelighet, og det finnes folk som vil gjøre hva som helst for å bringe henne til taushet for godt.

De som liker Stieg Larssons Millenium-trilogi, vil sluke historien om Noa, en yngre utgave av Lisbeth Salander.

Denne boka leste jeg fordi en av elevene mine brukte den i særemnet sitt. Siden jeg ikke kjente denne boka fra før, måtte jeg ganske enkelt lese den for å vite hva hun skulle snakke om. Denne boka har flere lag, og temaene som tas opp er aktuelle og tankevekkende. Er det virkelig sånn at det finnes mennesker ingen vil savne? Det er både samfunnskritikk og samfunnsengasjement i denne boka, som er verdt å få med seg.
Nå er det to bøker til i serien, og jeg tror kanskje at jeg må lese dem også. Jeg må jo finne ut hva som skjedde videre med Noa og Peter... 
ANBEFALES for ungdom og de som liker spennende (ungdoms)bøker. 

Det ble to veldig forskjellige bøker i februar, og det går ikke an å sammenligne dem.

Begge er gode, men de når kanskje ut til litt forskjellig publikum.

Jeg likte begge to godt!

Tror kanskje jeg rangerer Mitt liv med humler et lite hakk foran Ingen vil savne deg ...

Bøker lest i 2017; september

Da ble det seks fullførte bøker i september.

Det er jeg fornøyd med.

Jeg ligger veldig godt an i forhold til lesemålet mitt på 52 bøker. 

Det vil si; jeg hadde egentlig tenkt å lese færre bøker enn i fjor, 

fordi jeg skulle bruke tid på andre ting også. 

Målet for 2017 er ikke å lese flest mulig bøker.

Som det er nå, ser jeg ut til å kunne havne på noe det samme som i fjor, hvis jeg ikke stiller ned lesefarten resten av året...

Tiden får vise. 

Jeg elsker jo bøker!

Bok #43; Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum
Forlagets omtale: I Oslo er en seriemorder løs. Unge kvinner blir funnet kvalt på ulike steder av byen. Felles for dem er en merkelig, barnslig illustrasjon av en maur plassert på liket. K2 famler i blinde etter noe som binder ofrene sammen, men finner ikke annet enn det opplagte; At de blir funnet drept. Selv Patricias skarpe hjerne og utradisjonelle resonnementer kommer til kort. K2 står i fare for å miste sin posisjon som Oslo-politiets ubestridt beste etterforsker. Sjefen er alt annet enn fornøyd, og presset mot etterforskningen øker for hver time som går. 
Hans Olav Lahlums bok er en forbløffende psykologisk thriller hvor etterforskerens fortelling avbrytes av uhyggelige glimt av en seriemorders tanker.

Maurtuemordene er den sjette boka om K2 og Patricia, og i denne boka er forholdet mellom dem en god bi-historie. Som vanlig god, gammeldags krim som også gir innblikk i vår ikke alt for fjerne historie. ANBEFALES

Jeg vekslet mellom å lese denne som ebok og lytte til den som lydbok i Storytel-appen.


Bok #44; En vannmelon, en fisk og en bibel av Christy Lefteri
Forlagets omtale: Juli 1974 invaderer den tyrkiske hæren landsbyen Kyrenia på Kypros. For mange betyr dette at livet i sin hittil kjente form er over. Men for noen er det en sjanse til å begynne å leve igjen. Koki, en ung landsbyjente som er fryktet og hatet av naboene for sitt oppsiktsvekkende røde hår, har levd hele sitt liv i en slags skyggetilværelse. Men da hun blir holdt som fange sammen med de andre kvinnene i Kyrenia, kan hun endelig snakke med dem som en likeverdig. Hun forteller sin historie om en sommer for lenge siden. Om den unge, tyrkiske skomakeren som kom til landsbyen og tok hjertet hennes med seg da han plutselig reiste. Berker Adem er tyrkisk soldat, og for ham blir invasjonen av hans tidligere hjemsted en mulighet til å oppsøke kvinnen han alltid har elsket. I ly av mørket gjennomsøker han hvert hus og hver sti etter et glimt av røde hårlokker ...

Denne boka må jeg vel si at jeg slet meg gjennom, dessverre. Den har stått i bokhylla mi ei stund, og der kunne den godt ha stått lenger. Men nå er den lest. Jeg har en sånn merkelig greie med at jeg MÅ lese ferdig ei bok jeg begynner på, samme hvor lang tid det tar. Den kan jo ta seg opp?!? Det gjorde for så vidt denne også, men jeg ble ikke bergtatt. Historien i seg selv var ok, men språket ... det var så flagrende og diffust at jeg innimellom slet med å få med meg hva som stod der. Når det kombineres med flere fortellerstemmer i samme kapittel - da får jeg litt nok. Mulig at det bare var meg det var noe galt med akkurat nå. Kanskje burde jeg ha latt den ligge, for så å ta den fram en annen gang. Vel, vel - jeg har den jo fortsatt, så jeg har muligheten. Samtidig er det da veldig mange andre bøker jeg heller vil bruke tid på.


Bok #45; Haimennesket av Hans Olav Lahlum
Forlagets omtale: Haimennesket er en ny klassisk og Agatha Christie-inspirert krimroman i den populære og kritikerroste serien med K2 og Patricia. Med handlingen konsentrert innenfor 48 timer er den samtidig en intens spenningsroman.
K2 og Patricia er nettopp blitt kjærester da denne romanen starter, en sommerdag i 1972. K2 har fått invitasjon til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Hotellet liger idyllisk til på en øy, men er dårlig tilpasset rullestolbrukere. Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en alt annet enn avslappende helgeutflukt.
Spennende!


Bok #46; Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale
Fra bokas bakside: Novellene i Arbeidsnever handler om de som har falt utenfor; de som ikke fiksa skolen, og droppa ut. De ufaglærte. De som aldri flytta hjemmefra. De som aldri fant noen å slå seg sammen med, og de som har blitt forlatt. I novellene møter vi Trygve som snart skal blir far, og som har en usikker og tung lagerjobb, vi møter Frank som bor hjemme med sin mor og i det siste har fått et godt øye til den nye dama på kroa. I tillegg møter vi tre gamle venner som drar på hyttetur bare for å havne i ei grøft, og ungkaren André som må ta en kikk på sitt eget liv.
Fortellingene utspiller seg i samme miljø, og handler om vanlige menneskers liv og arbeid. Alle sliter de med sitt:usikkerhet, kjærligheten, økonomien og seg sjøl. Noen er fanget i situasjoner de ikke kommer seg ut av, mens andre må ta et valg om hvem de vil være, og hvordan de vil leve.

Jeg kom over forfatteren av boka på Lærerbloggen. Der skriver han om hvordan han falt utenfor skolen, og om følelsen av å ikke være god nok. I Arbeidsnever skriver Jan Kristoffer Dale om ting han vet noe om, om virkelige mennesker med virkelige opplevelser og erfaringer. Boka burde være pensum for lærere i videregående skole. ANBEFALES!


Bok #47; Engelen i djevelgapet av Levi Henriksen
Forlagets omtale: Astrid Baros kan ikke være et barn for alltid. Hun må innse at hun vokser, at ting forandrer seg. Og at foreldrene har skilt seg. Nei, forresten, stryk det siste. Astrid legger en djevelsk plan for å gjenforene mamma og pappa. Alt hun trenger er en kjettingtang, en øde øy og litt flaks. Problemet er bare at hun ikke har det siste. Snart er hele familien i så stor knipe at bare en engel kan redde dem!

Levi Henriksen kan skrive barnebøker også! 
Jeg leste og hørte boka i Storytel-appen.


Bok #48; Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck
Forlagets omtale: En torsdag i slutten av august samles ti menn utenfor rådhuset i Berlin. De har bestemt seg for ikke å spise mer, sies det. Tre dager senere bestemmer de seg for ikke å drikke mer heller. De er svarte i huden. De snakker engelsk, fransk, italiensk. Pluss noen andre språk som ingen her til lands forstår. Hva er det mennene vil? De vil ha arbeid. Og leve av arbeidet. Og så vil de bo i Tyskland. Hvem er dere, spør politiet. Det sier vi ikke, sier mennene. Men dere må si det, sier de andre, ellers vet vi ikke om dere kommer inn under loven og får lov til å bli her. Mennene tier. Vi må undersøke om dere virkelig er i nød, sier de andre. Mennene tier.
Richard, enkemann og pensjonert professor, blir på en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin tilfeldig vitne til demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet Richard. Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som mennene kaller hjemme? Richard oppsøker flyktningene, og flyktningene forteller: om livet og om menneskene de har forlatt. Om tap og savn. Om drømmer og håp for fremtiden. 
For hvor drar et menneske når det ikke vet hvor det skal dra? 

Denne gjorde sterkt inntrykk. Den må ha litt oppmerksomhet og krever tankevirksomhet. Den må fordøyes og tenkes over. Jeg har blitt utfordret. Jeg har lært mye nytt. Og jeg er utrolig glad for at jeg har lest den! ANBEFALES!

September har gitt meg noen varierte leseopplevelser. 

De omfatter krim og barnebok, en roman som går i glemmeboka (eller huskes fordi den ikke fenget?) og ei novellesamling som formidlet noe ekte.

Til slutt kom en roman som har fått en plass i hjertet mitt.

Arbeidsnever og Går, gikk, har gått er ganske forskjellige, 

men begge forteller om ekte mennesker.

Det liker jeg!

Ungdom i dag

Nå er jeg bare nødt til å skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til å ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om måten vedkommende har oppført seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken å gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsøker å ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med. 

Men nå er det sånn at jeg føler at jeg har noe med det, når jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet dårlig. Da blir ikke spørsmålet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prøver jeg å dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til å dele det på sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan nå den personen det gjelder. Eller de personene som måtte føle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vårt syn på våre medmennesker, og hvordan vi møter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av å hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin på alvor. 

Selv er jeg mor til tre nokså voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lærer jeg i videregående skole. På fritida bruker jeg også noen timer i uka på ungdom. Det gjør at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg får lov til å ta del i noen av de utfordringene de møter i sine liv. For noen går alt på skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis. 

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten dem. Og da føler jeg at jeg skylder dem å gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er så mange ting jeg skulle ønske ble satt fokus på i dagens samfunn, når det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt større enn det har vært på lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da må man ha noen valgløfter, for å trekke velgere. 

For eksempel sies det at fraværsgrensa har vært en suksess, og at ungdom aldri har lært så bra som nå. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fraværsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser på å løse dette. I tillegg sies det at vi må gjøre mer for å hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som går på trygd eller annen stønad SKAL jobbe for pengene.

Når det gjelder «drop out» i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter å dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det være løst. Noen av mine elever sa til meg i vår, at jeg var den eneste fellesfaglæreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er sånn, men jeg tror at det er viktig å ta dem på alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde være eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjør en person «flink», men hvordan denne bruker det. 

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at når det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal være en kunnskapsnasjon, og da må flere ta høyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjør det …
I vår overhørte jeg noen som var så bekymret for at søkertallene på studiespesialisering hadde gått ned, og at følgene da ville bli at vi kom til å utdanne for få akademikere framover. Da måtte jeg si at det gjøres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vært vanlig. Jeg jobber på en yrkesskole, og hos oss går kanskje halvparten av elevene på vg2 ut i lære, mens resten fortsetter på studieforberedende, «tre på», eller påbygg (kjært barn, har mange navn). På denne måten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de ønsker å ta ei høyere utdanning innenfor. For vår skole er det for eksempel snakk om veterinærer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til høyere utdanning, gjør dem veldig ettertraktet på arbeidsmarkedet senere. 

Nå var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til å sette meg ned å skrive, men det er ting jeg har tenkt en del på, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over på essensen: at vi er forskjellige og gode på ulike ting. 

Ungdom er ikke så veldig annerledes enn oss voksne. De ønsker seg gode liv. De ønsker å få gjøre ting som gir mening. De ønsker å bruke evner og interesser på en fornuftig måte. De ønsker å finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hørt og sett. 
Så møter vi dem med ensretting. Vi møter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjør det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille på skolen, fra de er 5 år, og gjør som de får beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er særlig ønskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfører at de er flinke til å holde presentasjoner og at de blir fortrolige med å snakke foran andre mennesker. De skal være flinke i idrett og spille blokkfløyte i musikktimene, og så bør de score høyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i løpet av ungdomsskolen må du ha funnet ut hva du skal bli når du blir stor, slik at du kan fullføre videregående skole på normert tid. Pauseår eller omvalg er nemlig ikke bra – da blir du en del av «drop-out»-statistikken før du vet ordet av det.


Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lærere som ser deg for den du er, kan det gå ganske bra. Faktisk. Men det gjør ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med på å bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal håndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare når han får se det konkret i modeller, eller alle de som går rundt og ikke er helt sikre på hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber når han får ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli søppelkjører eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere å gå studiespes. og bli lege, enn å gå landbruk og agronom før man blir veterinær. Det finnes voksne som vil spise dyr middag på restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til å bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok – selv om det er det de gjør best i hele verden.

Jeg kjenner både voksne og unge som vet hva de er best på, hva de trives med å gjøre, men ikke helt våger å leve ut drømmen, fordi det bryter med «idealet». Jeg kjenner voksne og unge som har fått eller får inntrykk av at de egentlig burde vært annerledes, at de ikke holder mål. Jeg kjenner voksne og unge som alltid får høre at de bør være mer frampå, eller holde litt igjen, som bør snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv så godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er så gode på og som tar valg i forhold til det. 

Og så kjenner jeg unge som i møte med voksne, for å få hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg å jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv så godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av å skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som også vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og løfte. Noe som kan føles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir møtt med spørsmål om de har fått hjelp til å takle det sosiale, i stedet for spørsmål om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et møte med en sånn voksen går hjem og kjenner seg mislykket, og føler at de burde vært annerledes. Jeg kjenner unge som føler seg tråkket på fordi de ikke passer inn i A4-formen. 

Er det virkelig sånn det skal være? Er det sånn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, både voksne og unge, skal møte dem?

Denne gangen har jeg lånt bilder på google.

Kildekritikk, takk...

For noen år siden bestemte jeg meg for at nyttårsforsettet mitt skulle være å bli mer raus og tolerant, og det er noe jeg stadig prøver å leve etter. Men jeg innrømmer at det er fort gjort "å havne utpå", og tenke både ett og annet om mennesker jeg møter. Jeg vil likevel ikke gi opp forsettet. Jeg ønsker fortsatt å prøve.

Litt av poenget med å være raus og tolerant, er å godta at andre mener andre ting, uten å nødvendigvis dytte på dem min mening. Og innimellom kjenner jeg at nettopp det er bittelitt vanskelig. Ikke at folk har andre meninger,  men at folk deler ei mening eller et synspunkt, på sosiale medier, som de ikke har sjekket bakgrunnen til. Mennesker som følger strømmen og deler ting de ikke har satt seg inn i - det synes jeg kan være vanskelig.

I vår presenterte en av elevene mine fordypningsoppgaven sin i norsk for meg, og temaet var "Sosiale medier, og hvilken makt de har over oss." Meget interessant. Av en meget engasjert ungdom. Hun var innom mange sider ved emnet, men noe av det jeg bet meg merke i, var det hun sa om hvordan voksne mennesker på 40-50 år mangler kildekritikk. "De deler jo alt mulig uten å spørre seg hva som ligger bak!" var hennes kommentar. Og hun har så rett. 

Stadig oftere de siste månedene har mange av mine venner og bekjente delt nyheter på bl.a. Facebook, om den såkalte flyktningekrisen vi har i Norge. I verden totalt har vi absolutt en flyktningekrise, men om vi ser på Norge, er vel heller snakk om krisemaksimering. Uansett - jeg kan forstå, og være enig i, at vi må tenke oss litt om med tanke på hvor mange flyktninger vi kan ta i mot, og ikke minst hva vi kan tilby dem som kommer - men det finnes så mange saklige og fornuftige innspill i den debatten, at man ikke behøver å dele "nyheter" fra en del mindre saklige nettsteder.

For det første er det smart å se på datoen på de nyhetsartiklene man ønsker å dele. De som er 2, 3 eller kanskje 10 år gamle er kanskje ikke relevante lenger. For det andre deler man ikke nyheter fra "frieord", eller "document" for den del. Man deler ikke propaganda fra nynazistiske sider, eller sider som var i søkelyset under rettsaken mot ABB... Man deler for så vidt ikke nyheter fra "Islam Net" heller, for de er jo i den andre grøfta. Mange klager på at NRK er kjøpt og betalt av både den ene og andre, men de er i hvert fall seriøse, og prøver i stor grad å være saklige i sine fremstillinger. I tillegg kan man sjekke fakta på andre sider, for å bekrefte eller avkrefte det man leser. Man behøver ikke å tro det første man leser om en sak. Det er lov til å lese og studere, og være litt kritisk til det man leser, før man trykker "Del på Facebook". I tillegg bør man som voksen forsøke å forstå når enkelte nettsteder bruker ironi. Jeg vet det er vanskelig, men det er ikke alt som skrives som er blodig alvor.
Siste hjertesukk; tenk over hvorfor du deler noe. Hva er du ute etter? Skal du "ta" noen? Skal du bevise at du har rett, eller gjør du det for å få fram noe positivt? Hva når lengst?

Som kristen synes jeg ofte det er problematisk å se hva andre kristne deler og mener om flyktninger generelt, og muslimer spesielt. Som kristen har jeg fått et oppdrag - ikke bare å elske min neste som meg selv, men også å elske mine fiender. Da kan jeg ikke se ned på mennesker som opplever sitt livs verste kamp... Da er jeg nødt til å bry meg.

Stort sett har jeg "skygga banen" når noen av mine venner deler ting jeg ikke er enig i. Litt feig sånn, - jeg skal jo være raus... Men - jeg kjenner at jeg må si noe av og til. Jeg er nødt til å dele positive ting, når andre deler det som er negativt. Jeg orker sjelden å kommentere på fremmedfrykt, fordi det sjelden fører til noen endring, men jeg kan forsøke å fortelle hva jeg synes på min egen Facebook-profil, eller som nå på blogg. Så får andre mene hva de vil om meg og mine meninger...

Det er mulig at det bare er meg; men jeg blir både litt irritert og lei meg, når mennesker jeg kjenner og bryr meg om, ukritisk deler ting fra useriøse nettsteder uten å ha sjekket hva de står for. Minstekravet bør være at man i hvert fall leser hele artikkelen før man deler. 

Om du vil lese en reflektert artikkel om islamdebatten, sett fra "den andre siden", se her.

Sommerbetraktninger om svømmeopplæring og andre ting ...

Bloggen min har vært rimelig sovende ganske lenge, og det kommer ikke av at jeg har sovet. Det har vel vært heller stikk motsatt. Det er alltid så mye å foreta seg, og jeg er kanskje ikke flink nok til å prioritere. Ellers så er det at jeg prioriterer annerledes enn jeg har gjort før. Noe av årsaken er selvfølgelig at jeg har hatt full jobb siden august i fjor, og da MÅ man gjøre helt andre ting enn å blogge. 

Likevel har jeg holdt liv i bloggen med å legge ut litt om bøkene jeg leser i hvert fall. Det er også en prioritering - å lese bøker. Jeg MÅ jo ikke ha som mål å lese 1-2 bøker i uka. Som norsklærer synes jeg det er viktig å lese, mye forskjellig også, slik at jeg kan anbefale noe for elevene mine - men kanskje lesemålene mine blir redusert til neste år. Fordi jeg også ønsker å bruke tid på andre ting.

Jeg tenker av og til at jeg burde bruke bloggen til å dele noen flere tanker med andre, om det jeg er opptatt av. Jeg forsøker å lese nyheter og holde meg oppdatert på hva som foregår i samfunnet, og noen ganger får jeg lyst til å delta i debatten. Noen ganger får jeg lyst til å skrive om hva jeg synes om en del ting - spesielt når jeg synes debatten tar av og blir usaklig. Eller når den går ut over noen, eller fremmer urettferdighet.

For noen år siden hadde jeg ett nyttårsløfte: å bli mer raus overfor mennesker rundt meg. 

Det er noe jeg fremdeles forsøker å leve etter. Men jeg innrømmer det gjerne; av og til holder det hardt. Av og til kommer både fremmede og bekjente med uttalelser som jeg får bakoversveis av, og da kjenner jeg at det er vanskelig å være raus og tolerant overfor dem. Helst fordi de ikke er særlig rause i sine uttalelser om andre ...

De siste ukene har det vært mye skriverier om svømmeopplæring og muslimer; blant alt det andre som handler om flyktninger og muslimer og all elendigheten det flerkulturelle samfunnet fører med seg.

Diskusjonen flyter rimelig heftig, og argumentene er mange. Hvordan kan disse muslimene komme hit og forvente at det norske samfunnet skal endre seg etter deres meninger og kultur? Det ropes høyt om diskriminering av muslimske kvinner (og ja - noen av dem får virkelig ikke leve slik de selv ønsker), og man krever at de må innrette seg etter det som er vanlig her. Og det er greit. På mange måter. Men i akkurat i denne saken, tror jeg kanskje vi bør se nærmere på "kravet" deres.

Det snakkes om kjønnsdeling i svømmeundervisningen, og at det er et stort problem å skulle legge til rette for det i den norske skolen. Jeg skjønner ikke problemet, jeg. 
Som lærer har jeg lest gjennom læreplan og forskrifter, opplæringslov og andre offentlige dokumenter. Jeg har også satt meg inn i fritaksregelen, siden jeg også har studert (K)RLE. Fritaksregelen handler om fritak fra deler av opplæringen som f.eks. strider mot religiøs overbevisning - skolen skal da tilby alternativ undervisning. I Opplæringsloven står det om tilpasset undervisning, og der står det blant annet at tilpasset opplæring er de tiltakene som skolen setter inn for å sikre at alle elevene får best mulig utbytte av den ordinære opplæringen. Det kan være tiltak knyttet til organisering av opplæringen, pedagogiske metoder og arbeid med læringsmiljø m.m. 

Det hele handler, slik jeg ser det, om å tilrettelegge undervisning på en slik måte at alle elevene får best mulig utbytte av den, mens den samtidig ivaretar enkeltelevers behov for tilrettelegging i forhold til personlig og religiøs overbevisning.
Og det er her jeg synes det blir feil å bare peke på muslimers overbevisning og tro. Det finnes mange etnisk norske nordmenn (hva nå det enn måte være) som er elever i norsk skole, som også gjerne skulle ha hatt mulighet til å delta i kjønnsdelt svømmeundervisning. Det er bare det at de ikke har noe "å skylde på". 

I dagens samfunn skal alle være så "ublyge" og sosialiserte, at det å skulle bade sammen med elever av det andre kjønn ikke skal være et problem. Men det er et problem for mange. I dagens samfunn er det også et enormt press på barn og unge når det gjelder kropp og seksualitet (i tillegg til mye annet). Det finnes barn og unge som ikke er tilfreds med kroppen sin, eller som ikke ønsker å vise seg fram for andre. Det finnes barn og unge som gjerne vil lære å svømme, men som unngår svømmeundervisningen fordi de blir eksponert for noe de ikke helt vet hvordan de skal takle. 

Som voksne kan vi sikkert si at "de må heve seg over det", eller "ta seg sammen" eller noe i den retning. Men jeg er ikke så sikker på at det er riktig. Da tramper vi på et ungt menneskes behov for å sette grenser for sin egen kropp. Vi invaderer på en måte deres integritet. Og det synes jeg ikke er riktig. 

Er frigjøringen vi har sett i Vesten bare til det gode? Kanskje vi faktisk kan lære noe av andres holdning til det som har med kropp og grenser for hva man ønsker å dele med andre å gjøre? 
Jeg sier ikke at vi skal gjemme oss bort, eller gjemme jentene våre, eller kle oss i burka alle sammen (fortrinnsvis jenter/kvinner da ...). Jeg sier bare at kanskje kjønnsdelt svømmeundervisning (i ungdomsskolen) ikke er verdens undergang for noen... 
Ved veldig mange skoler, må man uansett dele elevgruppa ved svømmeundervisning. Hva er da problemet med å dele gruppa i gutter/jenter? Hva vil komme til å skje? Kan en av konsekvensene være at flere jenter kommer til å delta i svømmeundervisningen? I stedet for å skulke eller skylde på mensen hver gang. 

Kan det være at denne skolen har funnet ei god løsning på problemet?