Tysklandsferie; besøk som setter spor

Fra Neubrandenburg til Wandlitz, der vi hadde bestilt neste overnatting, er det bare knappe 12 mil - litt etter hvilken vei man kjører. Vi valgte å kjøre litt utenfor Autobahn, for vi ville jo se oss om. 😄 Det fikk vi ... Vi havnet skikkelig på landsbygda, på smale veier med dårlig asfalt. Fartsgrensa var visst 100 likevel, men vi kjørte ikke så fort. 

Planen var å kjøre innom Oranienburg og Sachsenhausen på turen. Jeg var der i mars, da jeg var på fagtur sammen med vg3-klassen min, men Mannen hadde ikke vært der før. Sachsenhausen ligger ca. 15 km fra Wandlitz, og vi hadde god tid, så da passet det godt med en stopp der. 

Været var nydelig, med rundt 25 varmegrader og sol; en skarp kontrast til været i mars. Da var det rundt 5 minus og iskald vind. 

Ved inngangen til minnesmerket og museet. Dette bildet ble tatt i mars. Siden jeg tok mange bilder da, tok jeg ikke med kameraet inn denne gangen. 

Ved hovedinngangen til leiren. Også dette bildet ble tatt i mars. På porten står det "Arbeit macht frei" ... 

Mange tenker på de nazistiske leirene som utrydningsleirer, der det satt flest jøder. Sachsenhausen var en arbeidsleir, der man altså brukte "slagordet" om at arbeidet skulle frigjøre ... Sachsenhausen var også hovedkvarteret til SS, der de utdannet SS-soldater. I leiren satt det flest politiske fanger og andre «asosiale», det vil si romani, homofile, Jehovas vitner, tidligere straffede og andre som av naziregimet ble definert som uønskede ut fra hvilken etnisk eller sosial befolkningsgruppe de tilhørte. Du kan lese mer om Sachsenhausen her. 

Det var sterkt å være der i mars, men sannelig var det tøft å være der i juli også. Det var ca. 30 grader i forskjell i temperatur, men sommervarmen gjorde ikke besøket noe lettere. I vår tenkte jeg på hvordan det måtte være å oppholde seg der i gjennomtrengende kulde. Nå tenkte jeg på den uutholdelige varmen de måtte kjenne på om sommeren, mens de arbeidet og sleit. 

I vår snakket guiden om hvor viktig det er at man faktisk har vært der og sett og lært. Vi har ikke lov til å glemme! Det mest skremmende er at det mye av tankegodset lever videre ... av mennesker som fornekter at det har skjedd. 

Dette var ikke akkurat et lystig ferieminne, men jeg er likevel glad for at jeg har vært der ...

Bøker lest i juli 2018; #27

Bok #27; Britt-Marie var här av Fredrik Backman
 

Forlagets omtale: Britt-Marie, 63, är faktiskt inte passivt aggressiv. Det är bara det att smuts, repor och felaktigt organiserade besticklådor får henne att skrika på insidan. Hon har just lämnat ett 40-årigt äktenskap och liv som hemmafru, och det enda arbete hon kan få finns i Borg, ett finanskrisdrabbat samhälle vid en väg där allt är nedlagt utom den ölstinkande pizzerian. Britt-Marie avskyr fotboll, Borg har inget annat än fotbollen kvar. Det är sannerligen inte en början på en underbar vänskap.

Men när byns ungdomslag behöver en tränare så desperat att de till slut är redo att ge jobbet till vem som helst, då bryr de sig inte om petitesser som att hon absolut inte vill ha det. När Britt-Marie dessutom blir utbjuden på dejt av en polis och bryter handen i ett solarium finns det ingen återvändo.


Man får noen favoritter innimellom. Fredrik Backman er en av dem. En man som heter Ove er fantastisk, men han har skrevet flere gode bøker - og det kommer heldigvis stadig nye. En annen ting er at Backman skriver om personer som også blir favoritter, selv om de virkelig har sine særegenheter. Britt-Marie har derfor blitt enda en favoritt. (Som Ove.) 

Backman skriver med ironi og hjertevarm humor, og drøssevis med (kamuflert) alvor. Britt-Marie var här fikk meg til å le, humre og gråte. Her beskrives ekte mennesker med reelle liv, selv om det hele er aldri så oppdiktet. 

"- Vet du varför jag jobbar med det här, Britt-Marie? frågar flickan igen.
- Nej, svarar Britt-Marie.
- Min mamma jobbade på socialtjänsten i hela sitt liv. Hon sa alltid att mitt i all skit, mitt i allt det värsta, så kommer det en solskenshistoria. Och då är alltihop värt det.
Flickan är tyst länge, länge, länge. Sedan ler orden genom luren: - Du är min solskenshistoria, Britt-Marie."

Britt-Marie var här er ingen solskinnshistorie, men den er en bok som lever videre etter at den er avsluttet.
ANBEFALES på det varmeste!

Tredje utenlandske roman i år, og den tredje leser på svensk.

Ungdom i dag

Nå er jeg bare nødt til å skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til å ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om måten vedkommende har oppført seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken å gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsøker å ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med. 

Men nå er det sånn at jeg føler at jeg har noe med det, når jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet dårlig. Da blir ikke spørsmålet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prøver jeg å dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til å dele det på sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan nå den personen det gjelder. Eller de personene som måtte føle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vårt syn på våre medmennesker, og hvordan vi møter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av å hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin på alvor. 

Selv er jeg mor til tre nokså voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lærer jeg i videregående skole. På fritida bruker jeg også noen timer i uka på ungdom. Det gjør at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg får lov til å ta del i noen av de utfordringene de møter i sine liv. For noen går alt på skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis. 

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten dem. Og da føler jeg at jeg skylder dem å gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er så mange ting jeg skulle ønske ble satt fokus på i dagens samfunn, når det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt større enn det har vært på lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da må man ha noen valgløfter, for å trekke velgere. 

For eksempel sies det at fraværsgrensa har vært en suksess, og at ungdom aldri har lært så bra som nå. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fraværsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser på å løse dette. I tillegg sies det at vi må gjøre mer for å hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som går på trygd eller annen stønad SKAL jobbe for pengene.

Når det gjelder «drop out» i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter å dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det være løst. Noen av mine elever sa til meg i vår, at jeg var den eneste fellesfaglæreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er sånn, men jeg tror at det er viktig å ta dem på alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde være eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjør en person «flink», men hvordan denne bruker det. 

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at når det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal være en kunnskapsnasjon, og da må flere ta høyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjør det …
I vår overhørte jeg noen som var så bekymret for at søkertallene på studiespesialisering hadde gått ned, og at følgene da ville bli at vi kom til å utdanne for få akademikere framover. Da måtte jeg si at det gjøres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vært vanlig. Jeg jobber på en yrkesskole, og hos oss går kanskje halvparten av elevene på vg2 ut i lære, mens resten fortsetter på studieforberedende, «tre på», eller påbygg (kjært barn, har mange navn). På denne måten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de ønsker å ta ei høyere utdanning innenfor. For vår skole er det for eksempel snakk om veterinærer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til høyere utdanning, gjør dem veldig ettertraktet på arbeidsmarkedet senere. 

Nå var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til å sette meg ned å skrive, men det er ting jeg har tenkt en del på, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over på essensen: at vi er forskjellige og gode på ulike ting. 

Ungdom er ikke så veldig annerledes enn oss voksne. De ønsker seg gode liv. De ønsker å få gjøre ting som gir mening. De ønsker å bruke evner og interesser på en fornuftig måte. De ønsker å finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hørt og sett. 
Så møter vi dem med ensretting. Vi møter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjør det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille på skolen, fra de er 5 år, og gjør som de får beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er særlig ønskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfører at de er flinke til å holde presentasjoner og at de blir fortrolige med å snakke foran andre mennesker. De skal være flinke i idrett og spille blokkfløyte i musikktimene, og så bør de score høyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i løpet av ungdomsskolen må du ha funnet ut hva du skal bli når du blir stor, slik at du kan fullføre videregående skole på normert tid. Pauseår eller omvalg er nemlig ikke bra – da blir du en del av «drop-out»-statistikken før du vet ordet av det.


Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lærere som ser deg for den du er, kan det gå ganske bra. Faktisk. Men det gjør ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med på å bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal håndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare når han får se det konkret i modeller, eller alle de som går rundt og ikke er helt sikre på hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber når han får ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli søppelkjører eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere å gå studiespes. og bli lege, enn å gå landbruk og agronom før man blir veterinær. Det finnes voksne som vil spise dyr middag på restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til å bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok – selv om det er det de gjør best i hele verden.

Jeg kjenner både voksne og unge som vet hva de er best på, hva de trives med å gjøre, men ikke helt våger å leve ut drømmen, fordi det bryter med «idealet». Jeg kjenner voksne og unge som har fått eller får inntrykk av at de egentlig burde vært annerledes, at de ikke holder mål. Jeg kjenner voksne og unge som alltid får høre at de bør være mer frampå, eller holde litt igjen, som bør snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv så godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er så gode på og som tar valg i forhold til det. 

Og så kjenner jeg unge som i møte med voksne, for å få hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg å jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv så godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av å skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som også vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og løfte. Noe som kan føles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir møtt med spørsmål om de har fått hjelp til å takle det sosiale, i stedet for spørsmål om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et møte med en sånn voksen går hjem og kjenner seg mislykket, og føler at de burde vært annerledes. Jeg kjenner unge som føler seg tråkket på fordi de ikke passer inn i A4-formen. 

Er det virkelig sånn det skal være? Er det sånn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, både voksne og unge, skal møte dem?

Denne gangen har jeg lånt bilder på google.

Bøker lest i 2016; desember

Denne desember-måneden har jeg klart å imponere meg selv.

Jeg har nemlig klart å nå lesemålet mitt for 2016.

Det kommer et eget innlegg om det,

men her kommer en oversikt over månedens bøker - hele 9 i tallet.

Så mange bøker har jeg ikke lest på en måned før.

Det er et par lettleste varianter innenfor de 9, 

men det er også noen tenke-og-fundere-og- fordøye-bøker her.

Bok #62; Min mormor hälsar och säger förlåt av Fredrik Backman
Fra bokas bakside: Elsa är sju år och annorlunda. Mormor är sjuttiosju år och galen. Stå-naken-på-balkongen-och-skjuta-med-paintballgevär-på-män-som-vill-prata-om-Jesus-galen. Men hon är också Elsas bästa, och enda, vän. Det är in i mormors sagor Elsa flyr på nätterna, till Landet-Nästan-Vaken och kungariket Miamas. För där är alla annorlunda och då behöver ingen vara normal.
Så när mormor dör och efterlämnar en serie brev, med ursäkter till människor hon gjort illa, blir det början på det största äventyret. Det leder Elsa till en trappuppgång fylld av fyllon, monster, kamphundar och helt vanliga kärringar. Men också till sanningen om sagor och kungariken, och en mormor olik alla andra. 

Denne boka er ganske annerledes enn "En man som heter Ove" av samme forfatter, selv om også denne handler om personer som ikke helt passer inn i A4-formen. I boka blir vi kjent med Elsa og hennes mormor, og den fantasiverdenen mormoren har skapt gjennom fantasy-lignende fortellinger. Dette er ei bok med mange lag. Man har fantasiverdenen, som oppleves som veldig virkelig for Elsa, og i tillegg har vi den virkelige verden, som Elsa har utfordringer med å møte. Her blandes fantasi med livets harde virkelighet, og personene Elsa leverer brev til, er mennesker preget av levd liv. Ei bok man ikke skummer igjennom - den må få tid til å synke inn. ANBEFALES.


Bok #63; Tett inntil dagene av Mustafa Can
Forlagets omtale: Dette er først og fremst en vakker, personlig og velskrevet fortelling om Mustafa Cans mor. Hun ligger for døden, og familien pleier henne hjemme. Sønnen blir i denne tiden kjent med sin mor på en ny måte. Han gjenoppdager hennes kultur og bakgrunn; en verden han har kjempet for å frigjøre seg fra og har skammet seg over. Han blir kjent med en mor som har mistet syv av femten barn, som måtte forlate sitt kjære hjemland og dra til en fremmed kultur. Denne kulturen har hun i flere tiår strevet med å bli vant til, mens barna hennes raskt tilpasset seg og tok den som en selvfølge. Han ser plutselig moren som et helt menneske, ett menneske som har levd sitt liv "tett inntil dagene".

Jeg kom over boka gjennom et utdrag i norskboka på vg2 - yrkesfag. Da jeg fikk tilbud om å låne boka som lydbok hos en kollega, slo jeg selvfølgelig til. Ei meget interessant bok, der man får et innblikk i hvordan det er å vokse opp med tilknytning til to forskjellige kulturer, og utfordringer med å tilpasse seg begge to. Tankevekkende og gripende. ANBEFALES!


Bok #64; Julemysteriet av Jostein Gaarder
Forlagets omtale: I en bortgjemt bokhandel finner Joakim en magisk julekalender. Hver dag når han åpner en luke i kalenderen, faller det ut en liten lapp med en fortelling om Elisabet og hennes reise til Betlehem. Det er en reise gjennom Europa og Lilleasia, men det er også en reise gjennom historien. Hvem har laget den forunderlige julekalenderen? Kan det være den mystiske blomsterselgeren på torget? Handler fortellingen på de små papirkappene om Elisabet, som en gang for mange år siden ble borte for moren sin i julehandelen? 

Julemysteriet er en "kalenderbok" der Jostein Gaarder forener historisk innsikt og fabulerende fantasi på en enestående måte. Jeg kjøpte boka da guttene våre var små, og den har fulgt oss siden. De første årene leste jeg høyt fra den hver dag i desember, og brukte den som en adventskalender. Vi satte fram en ny figur til julekrybba hver dag - noen figurer var kjøpt, mens andre var laget av guttene. Nå er boka slitt og permene har begynt å løsne, og i år har jeg lest den for meg selv. Selv om jeg har lest boka mange ganger før og kjenner historien, stopper ikke det meg fra å stadig oppdage nye ting. Den gir fortsatt mulighet til ettertanke, og tid til å stoppe opp. 

Noen sitater fra boka, som er verdt å legge seg på minne: "... det har skjedd svært mye i Jesu navn som himmelen ikke setter pris på ..." (17.12.) og "... men det er ikke nok å pugge sånne leveregler utenat. Det er viktigere å prøve å følge dem. Det aller viktigste er å gjøre noe for dem som er i nød, for dem som er syke og fattige, og for dem som er på flukt fra sine hjem. Det er julens budskap." (21.12.). 
Boka ANBEFALES varmt!


Bok #65; Journal 64 av Jussi Adler-Olsen
Fra bokas bakside: Helt frem til 1950-tallet ble "upassende" kvinner deportert til den lilla øya Sprogø, hvor misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe - trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Q's mest kompliserte saker. Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem stod bak forsvinningene?
Den 23 år gamle saken skal vise seg å handle om overgrep på det aller groveste. Overgrep som tilsynelatende fortsatt finner sted. Og en ny, kaldblodig morder kommer på banen.

Plottet i boka er kanskje ikke verdens mest spennende. Man aner liksom hva som har skjedd, eller kommer til å skje, før man leser slutten - men Adler-Olsen klarer å holde på spenningen likevel. Samtidig tar han opp aktuelle problemstillinger, og jeg tror på det han skriver. ANBEFALES.


Bok #66; Sønnavind 83 - En kvinne bak rattet av Frid Ingulstad
Fra bokas bakside: Det kommer triste nyheter fra Ringstad, og plutselig er alt forandret på gården. Det ender med at Peder og Pauline flytter til byen. Elise og Johan selger hytta på Jaren, og i stedet tar Elise sertifikat i all hemmelighet - og kjøper en bil!

Årene går for Elise Thoresen og familien, og fortsatt er det mye som foregår. Det passet bra med ei lettlest bok nå, når bokåret nærmer seg slutten, og jeg fortsatt mangler noen få bøker for å nå målet mitt i antall leste bøker... Lettlest underholdning.


Bok #67; Diagnosen og andre noveller av Jostein Gaarder
Fra bokas bakside: I denne novellesamlingen formidles sentrale tanker om menneskets lodd i et språk så smidig, klart og enkelt at leseren rives med, overbevises og preges av det. Jostein Gaarder fokuserer på menneskets plass i tilværelsen med et sant oppbud av fantasi og intelligens. Boken er rammet inn av to science fiction-historier med filosofisk perspektiv. Både her og i de andre novellene skildres menneskets møte med død, kjærlighet, kunst og katastrofe. Gjennom hele samlingen finner vi en opplevelse av å være til: Det er en gåte at vi lever. Det er et mysterium at noe er til overhodet. Forfatteren veksler mellom mer utførlige noveller og korte poetiske skisser. Her er et sterkt indre samspill mellom utførlighet og knapphet, ekspansjon og fortetning.

Dette er ikke ei lettlest novellesamling. Den krever ettertanke og kanskje en evne til å se forbi logikken. Her er går fantasien hånd i hånd med virkeligheten, og filosofiske betraktninger og tanker får fritt spillerom. Novellesamlinga ble utgitt før både Sofies verden og Julemysteriet (som er omtalt lenger opp), og om du likte de to, vil kanskje også denne falle i smak. Velges ikke om du ønsker å lese kun for underholdningens skyld ...


Bok #68; Tante Pose av Gabriel Scott
Fra boks bakside: Gabriel Scotts klassiker Tante Pose, fra 1904, er en fornøyelig skildring av en ekte, tradisjonell norsk jul slik den ble feiret på embetsgårdene utover landet i gamle dager. Forfatteren fikk sitt gjennombrudd med denne humoristiske romanen, og populariteten brakte den til filmlerretet i 1940, deR den også har oppnådd klassikerstatus.

Det er ikke bare-bare å samle flere generasjoner under samme tak i ukevis, verken nå eller før, og Scott tar familiejul med komplikasjoner på kornet. Fortellingens persongalleri er tegnet med humor og rikt hjertelag.

En riktig fornøyelig bok som passet perfekt som romjulslektyre! ANBEFALES!! 


Bok #69; En gatekatt ved navn Bob av James Bowen
Forlagets omtale: James har i 10 år levd fra hånd til munn som gatesanger i London, da katten Bob plutselig smyger seg inn i hans liv. Et kjæledyr og en ekstra munn å mette er det siste James føler han trenger. Det viser seg snart at han tar feil. Bob er nettopp det James trenger, og snart er den rødbrandete katten i ferd med å endre James' liv. En sann, rørende og oppløftende historie fra Londons harde gater.

Jeg lastet ned boka fra Storytel for å ha noe å høre på når jeg kjører mellom jobb og hjemme, men den var bedre å lese som e-bok. Dette er jo en sann historie, men fortellerstemmen som var brukt, ble for flat og kjedelig, og jeg fikk en følelse av nyhetsopplesning eller noe lignende. Etter en litt "dårlig" start, tok historien seg opp, og jeg ble liggende å lese til langt på natt. Godt det er juleferie! Nå har jeg lastet ned fortsettelsen "Bobs bok". ANBEFALES. 
Se gjerne noen youtube-klipp også. 😊🐱🐾



Bok #70; Maigret på skolen av Georges Simenon
Fra bokas bakside: En søvnig liten by nær kysten, befolket av bønder og østersavlere, et sted hvor politifullmektig Maigret kunne tenke seg å slappe av et par dager i selskap med noen dusin østers og en tørr og frisk hvitvin, - slik tar stedet seg ut, sett på avstand. Men Maigret oppdager snart at det ikke er noen idyll han er kommet til. Sladder og misunnelse, pengegriskhet og egoisme er drivfjærene i det degenererte småbysamfunnet. Og da selve "landsbyheksen" blir myrdet, er alle enige om å utpeke den stakkars skolelæreren som morder - hvorfor? Fordi han er innflytter, han "hører ikke til" i byen, han er en passende syndebukk! Det krever en nesten overmenneskelig skarpsindighet å klare opp i uhumskheten, og Maigret har grunn til å føle seg tilfreds da det endelig er lykkedes.

Jeg kjøpte mange gamle Maigret-bøker av en medstudent for to-tre år siden, og jeg henter fram en godbit i ny og ne. De første Maigret-historiene leste jeg vel da jeg gikk på videregående på slutten av 80-tallet, og de har en egen stemning. Da jeg tidligere i høst oppdaget Maigret på NRK, ble jeg overlykkelig - endelig skulle jeg få se min helt på film. Like etter oppdaget jeg at Rowan Atkinson spiller hovedrollen, og tenkte at NEI, - det kan aldri gå bra. Jeg så for meg Mr. Bean og Johnny English med en gang. Men den godeste Atkinson er en fantastisk skuespiller, og han og regissørene har klart å fange den særegne stemningen fra bøkene. Selv om Maigret ikke ser ut akkurat slik jeg hadde sett for meg... I jula var det nytt gjensyn på tv, og det inspirerte meg til å hente fram en ny smak fra bokhylla også. Konfekt for en krimelsker! ANBEFALES, om du vet å sette pris på dette 😏

Av de 9 er det to som skiller seg ut og har gjort størst inntrykket;

Tett inntil dagene av Mustafa Can og 

Min mormor hälsar och säger förlåt av Fredrik Backman.

Bøker lest i 2014; #48

Bok #48 i år ble

EN MAN SOM HETER OVE

av Fredrik Backman

Og nei, jeg har ikke skrevet tittelen feil - jeg leste nemlig boka på svensk.

Dette var ei bok jeg hadde hatt stående i bokhylla ei stund på vent, og jeg forventet meg ei humoristisk bok.

Det fikk jeg også. Pluss mye, mye mer.

Irriterende Ove, som gjør alt han kan for å gjøre livet surt for både seg selv og andre, som har hatt en vanskelig oppvekst og som har mistet den han var aller mest glad i. Ove, som ikke helt vet hvordan man forholder seg til andre mennesker, men som i grunnen har mye å gi. Det sitter bare litt langt inne.

Dette var ei hjertevarm bok, som både fikk meg til å le, bli lettere irritert og til å gråte en skvett attpå.

En av de beste i år - faktisk kanskje den aller beste.

Så langt.

ANBEFALES på det varmeste.