Bøker lest i 2017; september

Da ble det seks fullførte bøker i september.

Det er jeg fornøyd med.

Jeg ligger veldig godt an i forhold til lesemålet mitt på 52 bøker. 

Det vil si; jeg hadde egentlig tenkt å lese færre bøker enn i fjor, 

fordi jeg skulle bruke tid på andre ting også. 

Målet for 2017 er ikke å lese flest mulig bøker.

Som det er nå, ser jeg ut til å kunne havne på noe det samme som i fjor, hvis jeg ikke stiller ned lesefarten resten av året...

Tiden får vise. 

Jeg elsker jo bøker!

Bok #43; Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum
Forlagets omtale: I Oslo er en seriemorder løs. Unge kvinner blir funnet kvalt på ulike steder av byen. Felles for dem er en merkelig, barnslig illustrasjon av en maur plassert på liket. K2 famler i blinde etter noe som binder ofrene sammen, men finner ikke annet enn det opplagte; At de blir funnet drept. Selv Patricias skarpe hjerne og utradisjonelle resonnementer kommer til kort. K2 står i fare for å miste sin posisjon som Oslo-politiets ubestridt beste etterforsker. Sjefen er alt annet enn fornøyd, og presset mot etterforskningen øker for hver time som går. 
Hans Olav Lahlums bok er en forbløffende psykologisk thriller hvor etterforskerens fortelling avbrytes av uhyggelige glimt av en seriemorders tanker.

Maurtuemordene er den sjette boka om K2 og Patricia, og i denne boka er forholdet mellom dem en god bi-historie. Som vanlig god, gammeldags krim som også gir innblikk i vår ikke alt for fjerne historie. ANBEFALES

Jeg vekslet mellom å lese denne som ebok og lytte til den som lydbok i Storytel-appen.


Bok #44; En vannmelon, en fisk og en bibel av Christy Lefteri
Forlagets omtale: Juli 1974 invaderer den tyrkiske hæren landsbyen Kyrenia på Kypros. For mange betyr dette at livet i sin hittil kjente form er over. Men for noen er det en sjanse til å begynne å leve igjen. Koki, en ung landsbyjente som er fryktet og hatet av naboene for sitt oppsiktsvekkende røde hår, har levd hele sitt liv i en slags skyggetilværelse. Men da hun blir holdt som fange sammen med de andre kvinnene i Kyrenia, kan hun endelig snakke med dem som en likeverdig. Hun forteller sin historie om en sommer for lenge siden. Om den unge, tyrkiske skomakeren som kom til landsbyen og tok hjertet hennes med seg da han plutselig reiste. Berker Adem er tyrkisk soldat, og for ham blir invasjonen av hans tidligere hjemsted en mulighet til å oppsøke kvinnen han alltid har elsket. I ly av mørket gjennomsøker han hvert hus og hver sti etter et glimt av røde hårlokker ...

Denne boka må jeg vel si at jeg slet meg gjennom, dessverre. Den har stått i bokhylla mi ei stund, og der kunne den godt ha stått lenger. Men nå er den lest. Jeg har en sånn merkelig greie med at jeg MÅ lese ferdig ei bok jeg begynner på, samme hvor lang tid det tar. Den kan jo ta seg opp?!? Det gjorde for så vidt denne også, men jeg ble ikke bergtatt. Historien i seg selv var ok, men språket ... det var så flagrende og diffust at jeg innimellom slet med å få med meg hva som stod der. Når det kombineres med flere fortellerstemmer i samme kapittel - da får jeg litt nok. Mulig at det bare var meg det var noe galt med akkurat nå. Kanskje burde jeg ha latt den ligge, for så å ta den fram en annen gang. Vel, vel - jeg har den jo fortsatt, så jeg har muligheten. Samtidig er det da veldig mange andre bøker jeg heller vil bruke tid på.


Bok #45; Haimennesket av Hans Olav Lahlum
Forlagets omtale: Haimennesket er en ny klassisk og Agatha Christie-inspirert krimroman i den populære og kritikerroste serien med K2 og Patricia. Med handlingen konsentrert innenfor 48 timer er den samtidig en intens spenningsroman.
K2 og Patricia er nettopp blitt kjærester da denne romanen starter, en sommerdag i 1972. K2 har fått invitasjon til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Hotellet liger idyllisk til på en øy, men er dårlig tilpasset rullestolbrukere. Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en alt annet enn avslappende helgeutflukt.
Spennende!


Bok #46; Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale
Fra bokas bakside: Novellene i Arbeidsnever handler om de som har falt utenfor; de som ikke fiksa skolen, og droppa ut. De ufaglærte. De som aldri flytta hjemmefra. De som aldri fant noen å slå seg sammen med, og de som har blitt forlatt. I novellene møter vi Trygve som snart skal blir far, og som har en usikker og tung lagerjobb, vi møter Frank som bor hjemme med sin mor og i det siste har fått et godt øye til den nye dama på kroa. I tillegg møter vi tre gamle venner som drar på hyttetur bare for å havne i ei grøft, og ungkaren André som må ta en kikk på sitt eget liv.
Fortellingene utspiller seg i samme miljø, og handler om vanlige menneskers liv og arbeid. Alle sliter de med sitt:usikkerhet, kjærligheten, økonomien og seg sjøl. Noen er fanget i situasjoner de ikke kommer seg ut av, mens andre må ta et valg om hvem de vil være, og hvordan de vil leve.

Jeg kom over forfatteren av boka på Lærerbloggen. Der skriver han om hvordan han falt utenfor skolen, og om følelsen av å ikke være god nok. I Arbeidsnever skriver Jan Kristoffer Dale om ting han vet noe om, om virkelige mennesker med virkelige opplevelser og erfaringer. Boka burde være pensum for lærere i videregående skole. ANBEFALES!


Bok #47; Engelen i djevelgapet av Levi Henriksen
Forlagets omtale: Astrid Baros kan ikke være et barn for alltid. Hun må innse at hun vokser, at ting forandrer seg. Og at foreldrene har skilt seg. Nei, forresten, stryk det siste. Astrid legger en djevelsk plan for å gjenforene mamma og pappa. Alt hun trenger er en kjettingtang, en øde øy og litt flaks. Problemet er bare at hun ikke har det siste. Snart er hele familien i så stor knipe at bare en engel kan redde dem!

Levi Henriksen kan skrive barnebøker også! 
Jeg leste og hørte boka i Storytel-appen.


Bok #48; Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck
Forlagets omtale: En torsdag i slutten av august samles ti menn utenfor rådhuset i Berlin. De har bestemt seg for ikke å spise mer, sies det. Tre dager senere bestemmer de seg for ikke å drikke mer heller. De er svarte i huden. De snakker engelsk, fransk, italiensk. Pluss noen andre språk som ingen her til lands forstår. Hva er det mennene vil? De vil ha arbeid. Og leve av arbeidet. Og så vil de bo i Tyskland. Hvem er dere, spør politiet. Det sier vi ikke, sier mennene. Men dere må si det, sier de andre, ellers vet vi ikke om dere kommer inn under loven og får lov til å bli her. Mennene tier. Vi må undersøke om dere virkelig er i nød, sier de andre. Mennene tier.
Richard, enkemann og pensjonert professor, blir på en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin tilfeldig vitne til demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet Richard. Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som mennene kaller hjemme? Richard oppsøker flyktningene, og flyktningene forteller: om livet og om menneskene de har forlatt. Om tap og savn. Om drømmer og håp for fremtiden. 
For hvor drar et menneske når det ikke vet hvor det skal dra? 

Denne gjorde sterkt inntrykk. Den må ha litt oppmerksomhet og krever tankevirksomhet. Den må fordøyes og tenkes over. Jeg har blitt utfordret. Jeg har lært mye nytt. Og jeg er utrolig glad for at jeg har lest den! ANBEFALES!

September har gitt meg noen varierte leseopplevelser. 

De omfatter krim og barnebok, en roman som går i glemmeboka (eller huskes fordi den ikke fenget?) og ei novellesamling som formidlet noe ekte.

Til slutt kom en roman som har fått en plass i hjertet mitt.

Arbeidsnever og Går, gikk, har gått er ganske forskjellige, 

men begge forteller om ekte mennesker.

Det liker jeg!

Ungdom i dag

Nå er jeg bare nødt til å skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til å ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om måten vedkommende har oppført seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken å gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsøker å ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med. 

Men nå er det sånn at jeg føler at jeg har noe med det, når jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet dårlig. Da blir ikke spørsmålet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prøver jeg å dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til å dele det på sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan nå den personen det gjelder. Eller de personene som måtte føle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vårt syn på våre medmennesker, og hvordan vi møter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av å hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin på alvor. 

Selv er jeg mor til tre nokså voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lærer jeg i videregående skole. På fritida bruker jeg også noen timer i uka på ungdom. Det gjør at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg får lov til å ta del i noen av de utfordringene de møter i sine liv. For noen går alt på skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis. 

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten dem. Og da føler jeg at jeg skylder dem å gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er så mange ting jeg skulle ønske ble satt fokus på i dagens samfunn, når det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt større enn det har vært på lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da må man ha noen valgløfter, for å trekke velgere. 

For eksempel sies det at fraværsgrensa har vært en suksess, og at ungdom aldri har lært så bra som nå. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fraværsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser på å løse dette. I tillegg sies det at vi må gjøre mer for å hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som går på trygd eller annen stønad SKAL jobbe for pengene.

Når det gjelder «drop out» i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter å dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det være løst. Noen av mine elever sa til meg i vår, at jeg var den eneste fellesfaglæreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er sånn, men jeg tror at det er viktig å ta dem på alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde være eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjør en person «flink», men hvordan denne bruker det. 

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at når det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal være en kunnskapsnasjon, og da må flere ta høyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjør det …
I vår overhørte jeg noen som var så bekymret for at søkertallene på studiespesialisering hadde gått ned, og at følgene da ville bli at vi kom til å utdanne for få akademikere framover. Da måtte jeg si at det gjøres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vært vanlig. Jeg jobber på en yrkesskole, og hos oss går kanskje halvparten av elevene på vg2 ut i lære, mens resten fortsetter på studieforberedende, «tre på», eller påbygg (kjært barn, har mange navn). På denne måten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de ønsker å ta ei høyere utdanning innenfor. For vår skole er det for eksempel snakk om veterinærer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til høyere utdanning, gjør dem veldig ettertraktet på arbeidsmarkedet senere. 

Nå var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til å sette meg ned å skrive, men det er ting jeg har tenkt en del på, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over på essensen: at vi er forskjellige og gode på ulike ting. 

Ungdom er ikke så veldig annerledes enn oss voksne. De ønsker seg gode liv. De ønsker å få gjøre ting som gir mening. De ønsker å bruke evner og interesser på en fornuftig måte. De ønsker å finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hørt og sett. 
Så møter vi dem med ensretting. Vi møter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjør det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille på skolen, fra de er 5 år, og gjør som de får beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er særlig ønskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfører at de er flinke til å holde presentasjoner og at de blir fortrolige med å snakke foran andre mennesker. De skal være flinke i idrett og spille blokkfløyte i musikktimene, og så bør de score høyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i løpet av ungdomsskolen må du ha funnet ut hva du skal bli når du blir stor, slik at du kan fullføre videregående skole på normert tid. Pauseår eller omvalg er nemlig ikke bra – da blir du en del av «drop-out»-statistikken før du vet ordet av det.


Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lærere som ser deg for den du er, kan det gå ganske bra. Faktisk. Men det gjør ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med på å bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal håndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare når han får se det konkret i modeller, eller alle de som går rundt og ikke er helt sikre på hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber når han får ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli søppelkjører eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere å gå studiespes. og bli lege, enn å gå landbruk og agronom før man blir veterinær. Det finnes voksne som vil spise dyr middag på restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til å bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok – selv om det er det de gjør best i hele verden.

Jeg kjenner både voksne og unge som vet hva de er best på, hva de trives med å gjøre, men ikke helt våger å leve ut drømmen, fordi det bryter med «idealet». Jeg kjenner voksne og unge som har fått eller får inntrykk av at de egentlig burde vært annerledes, at de ikke holder mål. Jeg kjenner voksne og unge som alltid får høre at de bør være mer frampå, eller holde litt igjen, som bør snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv så godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er så gode på og som tar valg i forhold til det. 

Og så kjenner jeg unge som i møte med voksne, for å få hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg å jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv så godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av å skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som også vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og løfte. Noe som kan føles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir møtt med spørsmål om de har fått hjelp til å takle det sosiale, i stedet for spørsmål om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et møte med en sånn voksen går hjem og kjenner seg mislykket, og føler at de burde vært annerledes. Jeg kjenner unge som føler seg tråkket på fordi de ikke passer inn i A4-formen. 

Er det virkelig sånn det skal være? Er det sånn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, både voksne og unge, skal møte dem?

Denne gangen har jeg lånt bilder på google.

Bøker lest i 2015; #45

Bok #45 i 2015

ble

MITT LIV MED 

MARTIN LUTHER KING

av Coretta Scott King.

Boka ble utgitt i Norge i 1971, så det er ingen ny biografi. Den handler om borgerrettighetsforkjemperen og pastoren Martin Luther King jr, om livet hans og kampen han kjempet for de svartes rettigheter i Amerika, og resten av verden.

Han ble bare 39 år gammel, men han levde et intenst og innholdsrikt liv, der ikke-voldsprinsippet var det viktigste. Han kjempet for frihet og like rettigheter for alle mennesker, uansett rase og etnisitet, og døde på grunn av det.

Boka er som nevnt ingen ny biografi, men det er både tankevekkende og litt skremmende at hans budskap er aktuelt i dag, snart 50 år etter hans død. Hans prinsipper og mål burde vært løftet opp og fram også nå - for verden behøver et budskap om fred og kjærlighet, midt i frykt for uro og det vi opplever som fremmed. Kunnskap og kjærlighet er også i dag svaret på mange av problemene verden strever med.

Ved å lese denne boka, ble kunnskapen om en av verdens største menn og retorikere vekket, sammen med troen på at kjærlighet og ikke-vold kan være løsningen. Jeg har forsøkt å formidle noe av det ved å ha fokus på Martin Luther King i norskundervisninga denne høsten...

ANBEFALES!

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger

Heretter heiter det: vi

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

er du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre får forfrosne,

at du er varm!

Haldis Moren Vesaas

Bøker lest i 2015; #36

Bok #36 i 2015

ble novellesamlinga 

MOT

Ni norske ungdomsforfattere fikk oppgaven å skrive en novelle med ordet "Mot" som tema. De kunne vinkle det som de ville, og resultatet ble denne boka. 

Ni noveller fra ni ulike forfattere, og en gullgruve til bruk i norskundervisningen på ungdomsskolen. 

Her hører vi blant annet om Boye, som får tak i en sprayboks, og gjør noe han absolutt ikke burde gjort. Erling som flytter til et nytt sted der han ikke kan reglene. Emma som ikke godtar en unnskyldning fra rektor. Aron rapper en eske med kattunger og angrer bittert. Og han som henger oppetter en vegg og kan ikke annet….

Resultatet ble ei bok med mange gode noveller, på både nynorsk og bokmål, som er verdt å lese for både ungdom (fra ca. 13 år) og voksne. Noen av dem kommer jeg nok til å bruke i egen undervisning.

ANBEFALES!

Bøker lest i 2015; #34

Bok #34 i 2015

ble

ELSKAR ELSKAR IKKJE

Elskar elskar ikkje er ei novellesamling for ungdom, med 

16 noveller skriven av nordiske forfattarar, frå Noreg, Sverige, Danmark, Finland og Island, Grønland og Sameland. 

Novellane handlar om ung kjærleik og korleis det er å vere ung. At dei er frå ulike land gjev lesaren eitt større og nytt perspektiv, både på korleis det er å vere ung i kulturar som både er like og ulike, og kva for kår kjærleiken har i dag.

Dette er ei novellesamling eg tryggt anbefalar til mine elevar i den vidaregåande skolen, - dei som er glade i å lese og dei som syntest det er for mykje å lese ei heil bok.

Boka er skriven/oversett til nynorsk - difor skriv eg dette på nynorsk - og det er ei fin øving for unge lesarar som ikkje les nynorsk til vanleg. Språket er moderne og lett å forstå.

ANBEFALAST!