Hva opptar meg i forbindelse med læring?

Det var spørsmålet som ble stilt i arbeidskravet jeg jobber med i studiet IKT i læring. Det skal jeg forsøke å svare på nå, men det er ikke enkelt å si noe kort om det i et blogginnlegg. Et stort og omfattende område som læring, fortjener egentlig mer tid og plass, så kanskje blir det flere blogginnlegg av det.

Da jeg begynte på lærerutdanninga, hadde jeg et ønske om å bli en lærer som ser elevene og som kan tilrettelegge undervisninga til hver enkelt elev. Vi har alle ulike forutsetninger, evner og måter å lære på. Som mor til tre hadde jeg møtt på ulike sider av skolevesenet, på flere skoler, og jeg var kanskje ikke like imponert over alt vi møtte på. Likevel var de virkelig gode på noe av dette på den ene skolen. De så elevene, - ikke bare som elever, men som unike mennesker som måtte få vise det de var gode på. Dette har vært noe av det jeg har ønsket å ta med videre i min egen jobb som lærer. Jeg vet ikke om jeg har lyktes, men det er noe jeg fortsatt vil fokusere på og jobbe med.

Jeg er nå inne i mitt tredje år som norsklærer ved en naturbruksskole. Det betyr at jeg underviser elever som har valgt å fordype seg i yrkesfagene landbruk, hest og akvakultur. I tillegg underviser jeg på vg3 studieforberedende, der samme «type» elever velger å gå for å få studiekompetanse. Av de elevene som går ut vg2, går ca. halvparten ut i lære, noen velger å utdanne seg videre til agronomer, mens litt under halvparten velger å ta studieforberedende. Derfor kan vi si at om lag halvparten går ut i praktiske yrker, mens den andre halvparten etter hvert studerer videre på høyskole og universitet. Det at de har gått yrkesfag, gir dem et fortrinn i sine framtidige yrker som krever høyere utdanning. Det er en fordel å ha gått landbruk når man blir veterinær, eller akvakultur, om man ønsker å bli marinbiolog eller fiskehelsebiolog. 

Den praktiske tilnærminga vi har ved skolen, er også viktig for meg som norsklærer. De elevene jeg underviser på vg2 yrkesfag, må oppleve at norskfaget er relevant for deres framtidige jobb. Det samme gjelder for dem som går «påbygg»(, men dem må jeg nok skrive mer om en annen gang). Ikke alt vi går gjennom i norsk føles like relevant for alle elevene, og det må jeg forholde meg til. Derfor prøver jeg å bruke emner, artikler eller fagbegrep fra deres programfagområde i min undervisning.

Noen emner er mer takknemlige i så måte; som formelle tekster. Å skrive en søknad føles relevant for de fleste. Det er noe de trenger. Rapportskriving er også noe de kjenner til fra yrkespraksisen, i hvert fall akvaelevene. Elevene våre har flere praksisperioder, og vi har et samarbeid mellom programfaglærerne og meg som norsklærer (noen ganger er også engelsklæreren involvert, siden flere av elevene har utenlandspraksiser). Dette gjør at eleven kan levere én rapport som flere lærere vurderer. 
Vi lar også elevene velge om de vil levere en ordinær skriftlig rapport, eller om de ønsker å framføre rapporten muntlig, ved bruk av digitale presentasjoner, lage tegneserie eller filme det de gjør. Siden bruk av både GoPro-kamera og droner er blitt stadig mer vanlig, sammen med mobiltelefonen de har i lomma hele tida, er dette noe de kan benytte i rapporteringen. Det er vanskelig å få en bedre demonstrasjon av hvordan en oppgave utføres, enn å vise det på film. Elevene opplever dette som relevant, og det at jeg som norsklærer, sammen med programfaglæreren (om det er hest, landbruk eller akvakultur), viser interesse for det de har erfart, virker positivt. Det krever selvfølgelig at jeg har noe kunnskap om, eller i hvert fall setter meg inn i, de arbeidsoppgavene de utfører i praksis. Når de oppdager at jeg faktisk vet hva de holder på med, øker også motivasjonen for å lære noe i norsk. Norskfaget føles mer relevant og aktuelt.

Den valgfriheten de får i uttrykksform er viktig, synes jeg. Noen er mest komfortable med å levere noe skriftlig, mens andre uttrykker seg best muntlig. Mange av mine elever er dyktige praktikere, og det at de får mulighet til å demonstrere arbeidsoppgaver fysisk, er viktig for deres motivasjon og læring. Dette er tilpasset opplæring, tenker jeg. De får vise det de kan, på best mulig måte, ut fra det de mestrer best. Da lærer de ikke bare en arbeidsoppgave, men de lærer å uttrykke seg og kommunisere i norskfaget, samtidig som de opplever mestring. Det er viktig for meg.

Når de samtidig kan bruke tekniske hjelpemidler som de er interessert i, opplever de det som positivt. Vi må bruke IKT i opplæringa på en måte som føles relevant for elevene, og som har en direkte forbindelse med det de møter i praksisfeltet. Som lærer må jeg derfor være oppdatert på hvilke muligheter som ligger i disse hjelpemidlene, og hvordan de kan brukes rent pedagogisk.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til rapportene de skal levere/presentere etter vårens praksis i inn- og utland. 😄