Bøker lest i 2018; juni

I juni ble det 6 fullførte bøker. 

Siden tre av dem er serieromaner, blir det nesten litt juks, men ...

bøker er vel bøker. Eller? 

Bok #18; Sønnavind 89 - Menneskets beste venn 
Forlagets omtale: Jostein har kommet til Norge, men han er skadet og reiser rett til Ringstad. Hvordan vil han ta nyheten om at Birger har flyttet inn hos Peder?
Hilda er syk med magesmerter, og Adele oppfører seg verre enn noen gang. Elise fortviler, og for å muntre henne opp, kommer Johan hjem med en stor overraskelse. 
Bok #19; Sønnavind 90 - Nyperosen 
Forlagets omtale: Elise får en beundrer som opptrer truende, og dette vekker vonde minner. Heldigvis kan hun glede seg over at den nye boken hennes, Nyperosen, får gode anmeldelser. Hilda puster lettet ut når Adele får arbeid på en gård, men snart vokser mistanken om at Adele har havnet hos skumle folk, og familiens menn drar for å finne henne. Det de oppdager, er verre enn alt de kunne ha forestilt seg.
Bok #20; Sønnavind 91 - Sommer ved fjorden 
Forlagets omtale: Ragnhild skal endelig gifte seg med Arne, og til alles overraskelse tilbyr Julie seg å holde selskapet i huset på Nordstrand. Etter middagen overhører Julie noe som får henne til å rase. Samme kveld reiser de nygifte på bryllupsreise til Holmsbu. Her nyter de hverandre og de vakre sommerkveldene, men idyllen blir brutt når Julie og Henrik helt uventet dukker opp.

Som jeg skrev innledningsvis, føles det nesten som juks å regne dette som tre forskjellige bøker. De er jo så lettleste, og de krever veldig lite av meg som leser. Det gjør også at dette er veldig greit lesestoff innimellom. Etter noen litt tyngre bøker, er det grei avveksling, for å si det sånn. Ofte når jeg omtaler denne sorten bøker, skriver jeg "God underholdning", og det er vel det det er. Det finnes nok mange meninger om serieromaner, og det kunne jo ha vært interessant å få høre noen av dem... 🤔
Serien om Sønnavind og Elise er alle skrevet av Frid Ingulstad. For min del ble dette andre, tredje og fjerde serieroman for året.

Over til litt tyngre, eller dystrere(?) bøker.

Bok #21; Røsten av Arnaldur Indridason
Forlagets omtale: Gulli står alene på scenen i kinoen i Hafnarfjördur. Han har stemme som en liten engel, nå skal han holde solokonsert. Men da han åpner munnen sprekker stemmen. En barnestjerne slukner der og da, og skal aldri tennes igjen. Nesten førti år senere, i et trist kjellerrom på et av Reykjaviks store hoteller, finner en av stuepikene en knivstukket julenisse med buksene på knærne, kun iført kondom nedentil. Det er bare noen få dager igjen til jul og hotellet er stuvende fullt av gjester fra inn- og utland. Det siste direktøren ønsker er at ryktene om en død julenisse i kjelleren skal begynne å løpe.

Erlendur får ansvaret for å lede etterforskningen, og han flytter inn på hotellet disse siste dagene før jul mens han forsøker å finne ut hvorfor det ikke er noen som virkelig kjenner mannen som er død. Ingen har noe å fortelle annet enn at han var en grei kollega. De han jobbet sammen med ante ikke at han hadde vært barnestjerne, ingen av dem har noe ufordelaktig å fortelle om mannen. Faren og søsteren sier at de ikke har hatt kontakt med Gudlaugur på sytten år. Han er og blir en gåte. På de gamle platene synger han med en overjordisk vakker og følsom stemme. Hva skjedde med gutten da stemmen forsvant? Ble han etterlatt i mørket etter at spotlighten sluknet. Levde han resten av livet et kaldt og dunkelt sted? I lange mørke vinterdagene på et upersonlig hotellrom er det disse spørsmålene Erlendur grunner på. Han vet at svaret på mordgåten som regel ligger hos offeret selv. 

Islandsk litteratur har ikke vært veldig sprudlende tradisjonelt sett. På mange måter føyer bøkene om Erlendur seg fint inn i rekken av ordknapp og noe dyster islandsk fortellerkunst. Erlendur er ordknapp selv, men måten han og kollegene, beskrives på er strålende. Miljø- og personskildringene er virkelig gode, og man får et godt bilde av samfunn og mennesker. Det finnes blant annet noen slående replikker og kommentarer. ANBEFALES; men begynn med første bok for å få sammenheng i sidehistorien om Erlendur.
Femte krimbok i år, og den fjerde lydboka


Bok #22; Omgitt av idioter av Thomas Erikson
Forlagets omtale: Hvilken farge er du? Er du «gul» og impulsiv eller «blå» og analytisk? Eller kanskje «rød» med en tendens til å dominere de rundt deg? Omgitt av idioter beskriver på en lettlest og underholdende måte en av verdens mest kjente metoder for å vise ulikheter mellom oss mennesker. Med vitenskapelig bakgrunn og eksempler fra hverdagen gir boken et konkret hjelpemiddel for å forstå de viktigste forskjellene på ulike personligheter og kommunikasjonstyper. Har du noen gang forsøkt å ta opp noe med partner, en venn eller en kollega, og så har ingenting gått som planlagt? Eller i forvirring forlatt et møte med en følelse av at du ikke forsto de andre som var der? Er det deg eller de andre det er noe i veien med? 

Man blir ønsket velkommen til en rekke aha-opplevelser, og at man etter å ha lest boken, kommer til å forstå mer av omgivelsene sine og hva de prøver å fortelle. Og boka var interessant, selv om jeg synes det er vanskelig å plassere meg selv. Jeg er nok en god miks av tre, med lite eller ingenting blått. Noen av mine bekjente kan jeg derimot lett plassere i en av de fire fargene, og det får meg til å forstå hvorfor vi er så forskjellige. 
Interessant og morsom lesing! ANBEFALES, om du har en viss interesse av mennesker rundt deg.


Bok #23; 1968 av Jan Guillou
Omtale: 1968 er et av 1900-tallets mest myteomspunne tiår. Protestene mot Vietnamkrigen i både USA og Vest-Europa skapte en venstrebevegelse som dominerte både politikken og kulturen. Unge Eric er nyutdannet jurist og brennende aktiv i politikken. Som fullmektig på det beryktede advokatfirmaet Henning Sjöstrand blir han gang på gang nødt til å ta inn over seg at jussen kan anvendes til å utføre både det gode og det onde. Det politiske engasjementet fører ham ut i Europa og til den hete sommeren da de røde fanene dominerer gatene i Paris og sosialisme med et menneskelig ansikt går under i Praha. Men den venstreradikale veien han velger, splitter familien Lauritzen nok en gang mellom de yngre kreftene som støtter retten til å gjøre opprør, og de eldre som fastholder at eiendomsretten trumfer alt annet. 

Når man først har begynt på Jan Guillous serie om Det store århundret, kan man ikke stoppe midt i... 1968 er den sjuende boken i serien, og jeg sitter igjen med litt delte meninger. Det spesielle er jo at denne boka bare handler om ett år, ikke ett tiår, og det gjør handlingen noe fortettet. Den tar for seg året nokså grundig, og historisk er det interessant å se hva som rører seg i verdenssamfunnet, og da kanskje spesielt i Nord-Europa. Samtidig er det mye politikk, og for en som ikke er så interessert i det, kan boka bli litt tung. For egen del, synes jeg den er interessant, og den gav meg noe å tenke på. 
Andre utenlandske roman i år.

Juni ble kanskje ikke den store lesemåneden, selv om det ble seks bøker.

De helt store leseopplevelsene mangler kanskje, selv om i hvert fall de tre siste, gir meg som leser noen inntrykk og tanker som må fordøyes - hver på sin måte.

Jeg vil nok gi Røsten høyest "score" denne måneden.