Bøker lest i 2020; Februar

Det ble bare to bøker i februar; 

en norsk roman som kan betegnes som klassiker, og ei svensk barnebok. 

Litt sprik altså ... 😉

Bok #6: Tusen stjärnors ö av Emma Karinsdotter

Forlagets omtale: Hur överlever man när någon man älskar dör? Genom 11-åriga Tigris ögon får vi inte bara se sorgen på nära håll utan också hitta vägar till att gå vidare – med hjälp av fantasi och en gnutta magi. Tusen stjärnors ö är en äventyrsberättelse som träffar rakt i hjärtat.

Tigris och hennes pappa har levt ensamma i nästan alla år. Och pappan saknar Tigris mamma så mycket att han inte kan fungera utan henne.

De har precis flyttat till en mindre lägenhet när Tigris upptäcker en märklig låda med mammas namn i flyttröran. En magisk låda? Tigris kryper ner i den och somnar ... och vaknar upp i en helt annan värld! Tusen stjärnors ö liknar inget hon sett förut. Där finns Ariann med sina sånger, där finns stjärnstenarna och Leo med sina molnfår. Och det bästa av allt – där finns spår av Tigris mamma! Men på ön finns också Skuggan som har börjat släcka alla de stjärnor som ger ön liv, och där finns den livsfarliga Förstenade skogen, dit Tigris mamma gått och sedan försvunnit ...

Jeg kom nok over denne boka på en av bokbloggene jeg titter innom av og til, og det var trolig en av de svenske, siden jeg hadde notert meg den svenske tittelen. Nå er det jo sånn at jeg foretrekker å lese bøker av svenske forfattere på originalspråket, og da er det en fordel med bok-apper som gjør det mulig å finne bøkene på svensk. (Jeg kjøper en del bøker når jeg er i Sverige, men det er jo greit å bare låne også - jeg trenger flere bokhyller!) 

Hva det var som fikk meg til å notere meg denne boka, husker jeg ikke nå. Uansett er jeg glad for at jeg gjorde det. Dette var en vakker historie, et trist, lite eventyr, som setter ord på vanskelige følelser og opplevelser på en fin måte. Som den svenske omtalen sier, så treffer den "rakt i hjärtat" - også på meg som voksen. 

Første barnebok, første bok på svensk og andre e-bok (lest i Storytel-appen) i 2020.

Bok #7; Beatles av Lars Saabye Christensen

Forlagets omtale: Beatles er en munter og vemodig roman om fire Beatles-frelste Oslogutter av årgang 1951, fra de som syvendeklassinger står på spranget inn i voksenverdenen - "Vi tok framtida på forskudd, og den så sabla bra ut" - til 25. september 1972. Ingen går tørskodd når dønningene fra ungdomsopprøret ute i Europa skyller inn over dem og deres beskyttende tilværelse.

Beatles er en av de bøkene jeg har tenkt at jeg må få lest en eller annen gang, og for et par år siden fikk jeg kjøpt boka på biblioteket (de ryddet i hyllene og hadde boksalg). Siden da har den stått i en av bokhyllene mine, men den har "forsvunnet" litt i alt det andre jeg ønsker å lese. Dette er også en av de bøkene jeg kommer inn på i litteraturundervisninga for påbygg-klassen min, og da er det fint å ha lest den.

Jeg forsøker å få lest noen av de mest kjente bøkene innenfor norsk (og utenlandsk) litteratur hvert år. Denne kan man vel kalle en klassiker også, - i hvert fall om man ser på definisjonen av "klassiker" som finnes på Wikipedia (selv om jeg ikke liker å bruke dette som kilde ...): Klassiker er et begrep som enten refererer til et kunstverk av en viss alder som er banebrytende og verd å huske, eller en framstående forfatter eller kunstner som har skapt verker av varig verdi.

Som Cappelen skriver om boka, så var den "blant de største salgssuksessene i moderne norsk forlagshistorie" da den ble utgitt i 1984. "Romanen ble Lars Saabye Christensens store gjennombrudd som forfatter, og leses stadig av nye generasjoner."

Så hva synes jeg? Joda, den er helt grei... Med fare for å bli "hengt", så må jeg vel innrømme at boka ikke gjorde veldig dypt inntrykk på meg. For all del - den er ikke dårlig, men den traff meg altså ikke veldig. Det kan komme av flere ting som ikke nødvendigvis henger sammen med måten den er skrevet på. Jeg er antagelig født 20 år for seint, på "feil" kant av landet, i tillegg til at jeg er kvinne. Gutter fra Oslo på 60- og 70-tallet ... jeg klarer ikke å relatere til historien. Samtidig ser jeg at den nok har mye i seg som mange kan kjenne seg igjen i, og jeg vil tro det kan være grunnen til at flere liker denne. Beatles er jo første bok i en trilogi; Bly og Bisettelsen har kommet etterpå, men jeg er usikker på om jeg kommer til å lese dem. De vil nok ikke bli førstepri.

Min beste leseopplevelse i februar er

Tusen stjärnors ö

💓