Smakebit på søndag; Christianus Sextus

Det er ikke så ofte jeg deler en smakebit fra det jeg leser akkurat nå, på bloggen til Mari. Men i dag leste jeg Maris eget innlegg, og der sier hun noe viktig. "Noe av det jeg håper gleden ved å lese kan gi mine barn er empati, innsikt og evnen til å tenke kritisk og stille spørsmål, og derfor tror jeg også det er viktig at vi leser bøker som viser oss hvordan livet kan være i andre deler av verden."

Som norsklærer er det en av oppgavene mine, og ved siden av å peke på samtidslitteratur, kan man innimellom finne noen gode klassikere som både viser oss hvordan samfunnet vårt har utviklet seg, men også har noe å si oss i dag. Selv om enkelte gamle bøker, med problemstillinger fra den tida de ble skrevet, kan virke utdaterte, er ofte det vi mennesker strever med uforandret, - både over hundreår og avstander.

Jeg prøver å lese mest mulig forskjellige typer litteratur. Fra jeg var ganske ung, gikk det mye på krimbøker, og de leser jeg gjerne fortsatt, men samtidig er det så mye annen virkelig god litteratur der ute, som jeg trenger å lese. Ikke fordi mange forfattere fortjener å bli lest og få oppmerksomhet, men fordi jeg som menneske fortjener å få utvidet min egen horisont.

Som norsklærer siste året på videregående, skal jeg veilede elevene mine i skriving av fordypningsoppgave, eller særemne. For å kunne gi gode råd, må jeg sette meg inn i det de skal skrive om. Mange velger forfattere eller bøker som jeg kjenner til fra, mens andre velger noen som ikke er like soleklare i 2017. Det gjør at jeg får lest ting, jeg kanskje ville ha utsatt litt til før jeg leste.

I år er det en elev som ønsker å skrive om Johan Falkberget. En av 1900-tallets store arbeiderforfattere. Og eleven har ikke valgt Den fjerde nattevakt eller Bør Børson jr., men Christianus Sextus, der Falkberget går tilbake til 1700-tallets Røros.

Bøkene ble utgitt i mellomkrigstida og er ikke lettlest. Språket er langt fra moderne. Likevel er det noe ved dem. Naturen spiller en viktig rolle og gjenspeiler menneskene som lever i den. 

Foto: Ragnar Skjelland 

På side 181 i De første geseller, står det: "... Og de hundre år gamle bjørker som sto og dormet langs sjøen, fikk også sitt å kjempe med. De ble sinte - forferdelig sinte - som alt gammelt gjerne blir. Og de hugg sine stive røtter, de alen lange jernklør, i jord og sten og lovte at de overga seg ikke på vilkår - men nordenvinden - som hadde et horn i siden til de hovmodige og innbilske rugger - gikk nå til angrep. [...] De som stod igjen, de siste på skansen, gjorde fortvilet motstand - skalv og dirret - deres kroner lutet gang på gang mot marken, men rettet seg igjen - stå skulle de til verdens ende ..."

Bjørkene kan nok sammenlignes med oss mennesker. Det kan være både rett og riktig å holde fast ved det kjente og kjære, men av og til må man gi etter for de nye vindene som kommer. Det velkjente er trygt, og vi står og dormer i all denne tryggheten. Men kanskje må de gamle bjørkene gi etter og overgi seg for vindkastene - fordi de må gi plass for nye spirer som ikke vokser opp der de gamle, store trærne skygger for sola? Det blir ofte dødt på skogbunnen der sola ikke når. 

Og vi ønsker vel liv? Nytt liv ...

Flere smakebiter finner du her.