Bøker lest i 2015; #29

Bok #29 i 2015

ble

RINGENES HERRE

av J.R.R. Tolkien

Tolkiens eventyrverden har fascinert mange millioner lesere i generasjon etter generasjon med sin skjønnhet, fantasi og opplevelsesrikdom.

Men ikke meg...

Eller - det er ikke helt sant da, for jeg har jo tross alt lest, og kjempet, meg gjennom omtrent 1000 sider. Det kan ha litt å gjøre med at jeg absolutt ville lese den, og jeg er sta når det er noe jeg absolutt vil. Men jeg sitter ikke igjen med så veldig mye. Annet enn en viss irritasjon over å ha brukt flere uker på dette, når jeg kunne ha lest noe annet. Samtidig er jeg tilfreds over å ha fullført.

Hva var det som gjorde at den ikke falt helt i smak?

Vel. 

Det er så mange ord og vendinger og unyttig informasjon. Noen vil nok si at det er detaljene og det rike språket som gjøre Ringenes Herre så fantastisk og unik, men historien kunne ha vært skrevet på sikkert en tredjedel av sidetallet. Nå handler boka om hva de opplever under reisen de må gjennom for å bekjempe Sauron og kvitte seg med den der ringen, men...

De bare går og går. Og noen av dem rir.

Ubeskrivelig kjedelig!

Innimellom skjer det noe spennende, men jeg synes ikke den godeste Tolkien er så himla god til å bygge opp under det, skape en forventning - så noen spenningsroman er det ikke.

Og alle navnene da - man kan jo bli mer enn forvirret over alle stedsnavn og persongalleriet, og jeg sliter med å se for meg landskapet eller hvilken retning de reiser i. Tror de surrer rundt, fram og tilbake, jeg... Ikke rart de bruker lang tid.

En av årsakene til at jeg berget meg gjennom denne mursteinen, var at jeg lastet den ned som lydbok på Storytel. Slik kunne jeg høre på et kapittel mens jeg var ute og gikk eller kjørte bil, og dermed kunne jeg bla over dette i boka...

Jeg vet jeg er negativ, og mange vil kanskje ikke forstå hva jeg snakker om, for mange elsker Ringenes Herre, men dette er min opplevelse.

Nå skal det sies at innimellom glimter Tolkien til,

og noe av det han skriver gir grobunn for litt dypere tanker.

Bet meg for eksempel merke i noe som står på side 679:

"Alle de storslåtte sakene i gamle historier og sanger, Herr Frodo, eventyr, som jeg alltid kalte dem før - jeg trodde de storveies folka i de historiene dro ut og lette etter sånt for en slags lek, liksom. Men de historiene som virkelig var noe, de som ble sittende i minnet, de var ikke sånn. Dem ser det mest ut som folk bare snubla inn i som oftest - der var der veien deres gikk, som De sier. De hadde sikkert sjanser nok til å snu og dra hjem igjen, de som vi, bare at de gjorde det ikke. Og om de hadde gjort det, hadde ikke vi visst om det, for da hadde de vært glømt. Vi hører alltid om dem som fortsatte - og ikke til noen lykkelig slutt heller, alle sammen; ikke sånne slutter, i hvert fall, som folk kaller lykkelige når de selv er med i en historie, og ikke på utsida. Jeg mener,der de kommer hjem og ser at alt står bra til, selv om ikke alt er helt som før - som gamle herr Bilbo. Men det er ikke alltid den slags historier er de beste å høre på, selv om det kanskje er de beste å være med i! Jeg lurer på hva for en av slagene vi er med i?"

Her beskriver Tolkien livet.

Om de som fortsetter og ikke snur eller rømmer når det blir tøffe tider, men lever gjennom det vanskelige.

Huhei - dette ble et langt innlegg om den store, tjukke boka,

men det var litt godt å skrive den av seg. :-)

ANBEFALES IKKE

med mindre du mer enn elsker fantasi og pompøst språk.