Bok #11 i 2015:
DE USYNLIGE
av Roy Jacobsen
Fra bokas bakside: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid på lære alt det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.
Dette var ei bok jeg hadde store forventninger til. Jeg kjøpte den i julegave til mamma'n min, med en baktanke om at jeg ville låne og lese den selv.
Vel...
Det er kanskje fordi jeg hadde så store forhåpninger, fordi jeg hadde hørt så mye fantastisk om den, fordi den skulle være vanskelig å legge fra seg - men ikke innfridde - at jeg ble en smule skuffet.
Den er velskrevet, og Roy Jacobsen har flotte natur- og menneskeskildringer, men. Jeg terger nok på meg mange, når jeg sier at den ikke traff meg. Akkurat slik jeg terger på meg mange, når jeg sier at jeg ikke liker Knut Hamsun. (Begge deler er nok like uhørt...)
For denne boka minnet meg veldig om Hamsun, - og når jeg i etterkant leser en omtale fra Dagbladet, ser jeg at jeg ikke er alene om å tenke det: Ingrid bor på Barrøy med en Isak Sellanrå-aktig sliter av en far, en klok og kjærlig mor, farfaren og endelig tante Barbro.
(For de som ikke vet det; Isak Sellanrå er hovedpersonen i Hamsuns Markens grøde - som jeg faktisk likte ganske bra.)
Det er mulig jeg leste denne boka på feil tidspunkt, og at jeg bør lese den om igjen senere. Men akkurat nå, ble dette en bra historie, fra typisk Helgelandsmiljø, som ikke gav meg noen stor leseopplevelse.
Og det synes jeg er litt trist...
Fra bokas bakside: Ingrid vokser opp på en øy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid på lære alt det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.
Dette var ei bok jeg hadde store forventninger til. Jeg kjøpte den i julegave til mamma'n min, med en baktanke om at jeg ville låne og lese den selv.
Vel...
Det er kanskje fordi jeg hadde så store forhåpninger, fordi jeg hadde hørt så mye fantastisk om den, fordi den skulle være vanskelig å legge fra seg - men ikke innfridde - at jeg ble en smule skuffet.
Den er velskrevet, og Roy Jacobsen har flotte natur- og menneskeskildringer, men. Jeg terger nok på meg mange, når jeg sier at den ikke traff meg. Akkurat slik jeg terger på meg mange, når jeg sier at jeg ikke liker Knut Hamsun. (Begge deler er nok like uhørt...)
For denne boka minnet meg veldig om Hamsun, - og når jeg i etterkant leser en omtale fra Dagbladet, ser jeg at jeg ikke er alene om å tenke det: Ingrid bor på Barrøy med en Isak Sellanrå-aktig sliter av en far, en klok og kjærlig mor, farfaren og endelig tante Barbro.
(For de som ikke vet det; Isak Sellanrå er hovedpersonen i Hamsuns Markens grøde - som jeg faktisk likte ganske bra.)
Det er mulig jeg leste denne boka på feil tidspunkt, og at jeg bør lese den om igjen senere. Men akkurat nå, ble dette en bra historie, fra typisk Helgelandsmiljø, som ikke gav meg noen stor leseopplevelse.
Og det synes jeg er litt trist...
Spennende å lese dine betraktninger rundt boken og hvorfor den ikke falt i smak på den måten du hadde trodd. Er glad jeg leste den tidlig, kan ikke huske at jeg var farget av omtaler. Det har jo kommet mange av dem etterhvert, så det skal litt til å ikke la seg påvirke.
SvarSlett